I mai 2019 feirer Byggmesterforbundet 100 år, og Byggmesteren markerer jubileet med en serie artikler om tømrerfaget med historiske tilbakeblikk og om utviklingen framover.
Først ut er Frank Berg, Nøtterøy.
Tømrerfaget før og nå
Berg har selv vært aktiv i tømrerfaget i mer enn 60 år. Først som hjelpegutt i farens byggmesterbedrift før han formelt kunne begynne læretida der i 1955. I årtier bygde han nye hus og rehabiliterte gamle hus fram til de nedgangstidene i slutten av 1980-og begynnelsen av 1990-tallet.
Himlinger var tyngst
– Rupanel i flere lag eller rupanel og porøse plater, var vanlig i veggene de første åra jeg gikk i lære. Vi festet det med 65-spiker. Det var tungt, å spikre himling var det verste. Den var tjukkere og det var mye tyngre å spikre opp i himlingen, forteller Berg.
Spikerpistol fikk de først på 1970-tallet.
– Veggene bygde vi helst mens de lå nede, så reiste vi dem opp og festet dem. Det var mye lettere å spikre med veggen liggende. Materialene var som oftest prekuttet, men det hadde vi sørget for selv. Vi sto på saga og skar til alt sammen.
Limavdunstingen sved i øynene
– Rupanel var en god konstruksjonsmåte. Det er bord som kan ta opp og avgi fukt, og det er rene materialer. Da sponplatene kom på 1970-tallet, var det ikke noen oppmerksomhet om arbeidsmiljø som det er blitt seinere. I sponpaltene var det mye lim, formaldehyd, som det kom mye avgassing fra.
– Avdunstingen svei i øynene så tårene rant, da vi åpnet pakkene på byggeplassen, husker Berg.
– Spon ble brukt lenge i boliger, også etter at gipsen kom. Den ble vanlig å bruke i større bygg før den tok over også i boliger, minnes Berg.
En sjau med materialer
I boligbyggingen var det bæring som gjaldt når materialer ble levert på byggeplassen.
– De som kjørte lastebilen, sørget for å lesse av materialene. Vi tok imot og bar videre om det var noe vi skulle bruke med det samme. Også takstein kom på den måten. Hver eneste stein måtte vi bære opp på taket.
Hang etter armene
– HMS-en var veldig enkel, fastslår Frank Berg, og viser et bilde han har tatt fra en av de første byggeplassene der han gikk i lære. Det er halvannen etasjes hus med stillas av trematerialer. En planke 2×8 toms planke var det de sto og gikk på. Den var til overmål løs eller enkelt festet i endene. Én mann kunne den bære. Ble det to eller en som hadde materialer å bære på, kunne den bøye seg faretruende ned.
– En gang mistet jeg fotfestet, og klarte å gripe fatt i noe og berget meg med et nødskrik. Det var to etasjer ned til ei steinrøys. Det hadde vært døden eller alvorlige skader om jeg ikke hadde klart å holde meg fast, forteller Berg.
Startet på 1,50 i timen
Frank Berg husker godt at han tjente 1,50 i timen da han begynte som lærling midt på 1950-tallet. En svenn hadde 4,50 i timen, og en selvstendig tømrer som sørget for skatten selv, kunne ha 10 kroner. Med 42,5 timers uke, ble det 2 000 timer i året.
En vanlig årsinntekt lå mellom 7 500 og 16 000 kroner.
– Jeg husker faren min hadde 20 000 i året, det var svært, smiler Berg.
Han har sett på hvordan tomte- og boligpriser har utviklet seg siden han begynte i lære. Tomtene kunne koste mellom 4 000 og 15 000 kroner i Tønsbergområdet den gangen. Det vil si at en av de best betalte tømrerne måtte ut med ei årslønn for å få tomt.
I dag kan det vel handle om flere årslønner for ei byggeklar tomt.
Selv betalte han og kona 12 500 for den første tomta de kjøpte og bygde huset sitt på i 1964. Tomta var 1,2 mål stor og det var med vei, vann og kloakk.
Mindre konstruktivt i dag
Som aktiv i opplæring i tømrerfaget i tre tiår etter at han selv drev byggmesterbedrift, kjenner Frank Berg godt til utdanningssystemet i dag.
– Tømrerne må jobbe mye mer med tetting og isolering enn det vi gjorde før. Vi arbeidet mer konstruktivt. Vi hadde nok også mer krevende teori, og svenneprøven avspeilet det. Jeg husker vi skulle tegne en takkonstruksjon med røsting som har forskjellige fall og vinkler. Vi hade to dager på å tegne og to på å bygge den. Vi brukte kraftige 8×10». Nå er selv enkle takstoler for vanskelige for mange. De bestiller dem i stedet ferdige fra fabrikk, konstaterer Berg.
– Materialkunnskap er også helt utrangert i dagens utdanning, enda det er så viktig om man skal bruke trematerialer. Vi lærte mye om strekk og trykk i diagonaler og undergurter – som man må kunne når man arbeider med trekonstruksjoner, og vi sorterte alltid materialene. Kledningsbord skulle legges riktig med margsida ut, noe man ser ut til å ha glemt i dag, mener han.
Nye materialer og teknikk
Når vi spør den mangeårige byggmesteren og undervisningslederen om tømrerfagets utvikling framover, er svaret klart:
– Tømrere og byggmestre kommer til å gjøre mye av det samme som de gjør i dag, men de må nok oftere oppdatere seg om nye produkter og løsninger. Bygningsfysikk vil være viktig for å unngå fukt og råte ved ny bruk av gamle hus, eller ved bruk av nye produkter i gamle konstruksjoner.
– Blir tømrerfaget mer et fag for montører av elementer og moduler?
– Nei, det tror jeg ikke! Å bruke ulike former for prefabrikkerte produkter, vil alltid være aktuelt, men mye vil nok også foregå som plassbygging, spår Frank Berg.
Frank Berg, Nøtterøy
Startet i tømrerlære som 15-åring i 1955. Var aktiv som tømrer og byggmester til begynnelsen av 1990-tallet. Har siden drevet opplæring og kurs, og skrevet lærebøker om tømrerfaget og rehabilitering. Avsluttet vanlig yrkeskarriere som konsulent ved Opplæringskontoret i Vestfold. Driver fortsatt rådgivning og konsulentvirksomhet.
