Komikk fra norsk næringsforvaltning

Norske departement og direktorat er spekket med ledere som har bred erfaring fra store virksomheter eller bakgrunn fra offentlig virksomhet.

Dessverre er dette ensidige fokuset på at stort er bra i ferd med å gjøre offentlige virksomheter ute av stand til å forstå hva som rører seg og hva som er virkeligheten i norske småbedrifter. Det er svært alvorlig – for Norge består først og fremst av småbedrifter.

I min jobb i Maskinentreprenørenes Forbund møter jeg daglig mennesker som er fortvilte etter sine møter med offentlig sektor. Vi snakker om arbeidsfolk som livnærer seg selv, og kanskje noen få andre, gjennom å eie og drifte en mindre maskinpark.

Det er ofte folk som har valgt et mer praktisk yrke fordi de trives bedre bak ratt og spaker enn med PC og penn. I mine samtaler med medlemmene møter jeg historier fra virkeligheten som kunne være manus i alt fra «Javel, herr statsråd» til en komikveld fra 80-tallet.

Her er et lite knippe:

Juridisk avdeling

I et møte med Næringsdepartementets embetsverk om forståelsen av konkurranselovgivningen uttalte en av dine sikkert meget godt utdannende byråkrater, at våre bedrifter selvfølgelig måtte sjekke anbud med sin juridiske avdeling før de sendte det inn.

En mann med gravemaskin og en håndfull ansatte har ingen juridisk avdeling.

Næringsdepartementet og Statoil har juridiske avdelinger, men det har altså på ingen måte norske småbedrifter. Et slikt utsagn viser i seg selv hvor langt det er mellom de som setter reglene og de som rammes av dem.

Møte med seg selv

Et annet eksempel er når Statnett engasjerte en liten entreprenør for å grave grøfter i forbindelse med utbygging av vindmøller. Til tross for at oppdraget skulle utføres langt inne i utmarka, ble entreprenøren pålagt å operere på samme måte som Statnett selv. Den ensomme arbeidskaren måtte starte dagen med Statsnetts «toolbox».

Det bestod i at han skulle ha et oppstartsmøte med seg selv hver morgen. Mutters alene. «Hei, nå er møtet satt, hvem ber om ordet?». Han skulle skrive ned i et skjema hva han skulle utføre og hvordan. Før oppstart av arbeidet skulle dette sendes inn til prosjektleder.

Problemet var bare at denne mannen var svært kompetent på å grave grøfter i alle tenkelige fasonger, men hadde valgt akkurat det yrket fordi han verken var god til å lese eller skrive. Tanken på å skulle starte hver morgen med utfylling av skjema var nok til å gjøre lysten til å arbeide mindre. I tillegg var prosjektet så langt fra allfarvei at det ikke var mobilnett.

Da ble entreprenøren pålagt å installere en skriver i bilen til arbeidskaren slik at skjemaet var skrevet ut før arbeidet startet. Et nytt eksempel på at staten mangler småbedriftskompetanse.

På soverommet

Et tredje eksempel var entreprenøren som fikk besøk av arbeidstilsynet. De skulle undersøke det «psykososiale arbeidsmiljøet» i bedriften. Entreprenøren hadde tre ansatte; to sønner og kona. Likevel tar arbeidstilsynet frem sitt standardskjema.

Et av spørsmålene de stilte til den eneste kvinnen på arbeidsplassen, kona, var hvem hun tok opp problemer med dersom hun hadde utfordringer på jobb. Selv da hun svarte at hun syntes det var enklest å fikse opp i stort og smått på soverommet, trakk ikke de utsendte fra arbeidstilsynet på smilebåndet.

Kjøreregistrator

Runar må ha firmabil for å komme seg ut i utmarka hvor han skal grave hver dag. Den kan han skattefritt kjøre fra hjem til arbeidssted og tilbake. Problemet oppstår de dagene Runar skal hente sønnen i barnehagen på vei hjemover. Da må han først kjøre firmabilen hjem, for deretter å kjøre den private bilen til barnehagen for å hente sønnen.

For å føre bilgodtgjørelsen riktig har nemlig den lille entreprenørbedriften med syv ansatte blitt pålagt å installere akkurat den samme kjøreregistratoren i alle firmabilene som de store bedrifter som Statnett trolig har. Der skal det plottes inn hvor bilen kan kjøre uten å utløse skatteplikt.

Skjema-syken

Våre entreprenører, som i gjennomsnitt har ti ansatte, må i dag ha et betydelig antall skjema i sitt kvalitetssikringssystem. Dette er skjema som offentlige oppdragsgivere krever at de fyller inn. I tillegg gjøres oppgaver som lønnsutbetaling så komplisert at ingen bedrift med over fem ansatte kan klare seg uten en egen ansatt inne på kontoret for å beregne hva som skal skattlegges av dietter, kjøring og eventuelt tilgang til internett.

Dette medfører særlig en utfordring i vår bransje da mange av dem nettopp har gjort suksess som maskinentreprenør fordi de liker å utføre praktisk arbeid, ikke papirarbeid.

Dette er bare noen eksempler på hvor byråkratisk og vanskelig vi har gjort det å gi staten de inntektene i skatt fra næringsvirksomhet som Norge så sårt vil trenge i fremtiden. Kanskje er det et gode for Runar å kunne hente sønnen sin med firmabilen på vei fra jobb. Men om det bidrar til at han sparer tid kan det resultere i at staten får inn mer i skatt fra denne bedriften grunnet økt lønnsomhet. Om arbeidskaren som gravde grøfter for Statnett hadde sluppet å føre skjema hver dag hadde grøften vært tidligere ferdig, og dyslektikeren kunne gå hjem fra jobb med en god følelse av å mestre.

Når systemet lages av personer som aldri har hatt innsikt i en liten bedrifts hverdag, blir systemet et hinder for verdiskaping. Når Telenor og Equinor blir malen for skjemaer og rutiner er det lett for en liten aktør å miste motet.

De lever fortsatt i håpet om at regjeringen kan innse at ikke bare helsevesenet må sette pasienten i sentrum. Systemet bør også se en interesse i å sette Bedrifts-Norge i sentrum.

Det er nemlig der inntektene kommer fra.

 

Denne kronikken ble først publisert på NRK Ytring. Kronikken er gjengitt etter tillatelse.