Norske domstoler har imidlertid hatt en litt annen holdningen. De har i en rekke saker kommet til at typehusmodeller er underlagt opphavsrettslig vern – et resultat som forutsetter at modellen anses som et originalt kunstnerisk verk (åndsverk). Holdningen er riktignok ikke entydig, i flere saker har domstolene vendt tomlene ned.
Spørsmålet om opphavsrettsbeskyttelse har stor praktisk betydning. Som opphavsrettshaver får man en enerett til å utnytte husmodellen, noe som bl.a. medfører at ingen andre kan oppføre et hus av samme modell uten rettighetshaverens tillatelse. For en slik tillatelse kan man kreve vederlag, og hustegningene blir dermed en salgsvare i seg selv. Hvis noen som oppfører et eksemplar av huset uten tillatelse, krenker de opphavsretten og kan pålegges erstatningsplikt
Spørsmålet er derfor hva som skal til for at et typehus skal anses som et åndsverk.
Åndsverkloven gir opphavsrettslig vern for kunstneriske, litterære og vitenskapelige frembringelser. Arkitektur anses generelt som en kunstnerisk frembringelse og faller slik sett innenfor lovens virkeområde. Opphavsrettsbeskyttelsen er imidlertid forbeholdt frembringelser som har en viss originalitet, og det er dette originalitetskriteriet – også kalt verkshøydekriteriet – som har vært hovedtema i den foreliggende rettspraksis om typehus.
Kunstnerisk uttrykk beholdt
Norske Hus Boligsystem AS har de siste årene anlagt en rekke saker der kjedens husmodeller er blitt oppført uten tillatelse. Den typiske situasjonen er at en privatperson/byggmester har oppført et hus basert på tegninger som er funnet i kjedens katalog. Ofte er dessuten en arkitekt koblet inn for å moderere eller detaljere tegningene og/eller for å administrere den offentlige søknadsprosessen. Husets kunstneriske uttrykk er imidlertid beholdt, og Norske Hus Boligsystem AS har typisk oppdaget rettsbruddet ved å støte på egne husmodeller på steder der kjeden ikke har registrert noe salg.
I alle de anlagte saker har Norske Hus Boligsystem AS oppnådd erstatning. Erstatningsbeløpet har i alle saker ligget i hundretusenkronersklassen, dette utelukkende som kompenasjon for å ha basert seg på kjedens modeller/tegninger. To av sakene er blitt avgjort ved dom, de øvrige er blitt løst ved forlikt. Vi skal her begrense oss til sakene som er avgjort ved dom, fordi det er disse som kan kaste lys over verkshøydevurderingen for typehus.
Dommen i RG 2002 s. 1636 (Frostating lagmannsrett) gjelder modellen Trio 22, som var blitt oppført uten rettighetshavers tillatelse. Kjeden saksøkte privatpersonen som hadde oppført huset med krav om erstatning for den uberettigede utnyttelsen av husmodellen. Hovedspørsmålet i saken var om Trio 22 var tilstrekkelig originalt til å anses som et åndsverk i lovens forstand.
Trio 22 – et åndsverk
Lagmannsretten kom etter en helhetsvurdering til at svaret var «ja» og uttrykte i den forbindelse:
”Lagmannsrettens flertall er ut fra en konkret vurdering kommet til at Trio 22 tilfredsstiller kravet til verkshøyde eller åndsverkkvalitet. Det er da både lagt vekt på husets arkitektur eksteriørmessig og den innvendige planløsning. [ …] Selv om huset har en rekke elementer som gjenfinnes i relativt typiske ferdighus tilpasset dagens stil og moteretning, oppfattes huset som å ha noe spesielt ved seg. Dette kommer av måten de forskjellige elementer er kombinert på, som gir et gjennomført og helhetlig inntrykk.”
Som sitatet viser, har lagmannsretten først og fremst vektlagt at huset har et særpreg – det oppfattes å ha noe spesielt ved seg. Selv om det er satt sammen av i og for seg kjente elementer, er sammensetningen såpass original at den skaper et særpreg. Dette var etter rettens oppfatning nok til å anse verkshøydekravet som oppfylt.
Dommen i TNOHO-2009-107120 (Nordhordland tingrett) gjaldt husmodellen Ambassadør. Innehaveren av et byggfirma hadde oppført en Ambassadør som privatbolig for seg selv, og kjeden saksøkte byggfirmaet med krav om erstatning for den uhjemlede utnyttelsen. Også her var hovedspørsmålet om husmodellen var tilstrekkelig original til å kunne anses som et åndsverk.
Lagmannsretten kom etter en helhetsvurdering til at svaret var «ja» og uttrykte i den forbindelse:
”Huset « Ambassadør » består riktignok av kjente elementer fra flere byggestiler, men det er sammenfatningen som gjør huset originalt. Selv om bruken av arker m.v. i seg selv ikke er en nyskapning, og kanskje heller ikke de amerikanskinspirerte elementene, gir fasadene likevel det inntrykk av individualitet og originalitet som etter rettens vurdering kreves etter åndsverkloven. [ …] Huset har etter rettens vurdering et særpreg som skiller det ut fra mengden. Særlig bruken av arker med det spesielle takspillet sammen med « porchen » gir husets fasader et spesielt arkitektonisk særpreg. Til en viss grad gir også planløsningen huset et særpreg ved bruk av en hall istedenfor vindfang, sammen med romplassering og takspillet i andreetasje.”
Som sitatet viser, har lagmannsretten vektlagt at huset har et særpreg, det oppfattes å ha noe spesielt ved seg. Også her la retten til grunn at en original sammenstilling av i og for seg kjente elementer kunne være tilstrekkelig, og den vektla også at huset helhetlig sett hadde et særpreg – noe som skilte det ut fra mengden.
Dommene i Norske Hus Boligsystem AS sine saker gjenspeiler øvrig rettspraksis på området. Inntrykket er at det skal nokså lite til for å oppfylle lovens originalitetskrav. Så lenge huset kan sies å ha et særpreg – noe som skiller det fra mengden – vil kravet som regel være oppfylt. Det originale kan da godt bestå i måten i og for seg kjente elementer er blitt kombinert på. I tilfellene der domstolene ikke har ansett typehus som åndsverk, er det nettopp mangelen på særpreg som har vært fremhevet.
Om huset er ”god” eller ”dårlig” kunst, er derimot irrelevant for den opphavsrettslige bedømmelsen, og her skiller gjerne dommerens vurderingskriterier seg fra arkitektens. Verkshøydekravet er nemlig ikke noe kvalitetskrav, kun et krav til originalitet/særpreg.