Uenigheten består i fordelingen av pensjonene mellom inntektsgrupper og aldersgrupper, altså hvordan pensjonen skal beregnes for den enkelte. Fagtermer som «delingstall», «indeksering», «besteårsregel», «alleårsregel» og «bærekraftig» svirrer rundt. Pensjonsreformen diskuteres heftig, både innholdet og dens politiske betydning i forhold til kommende valg. Det siste lar vi ligge.
Tjenestepensjon fra 2006
Tidligere finansminister Sigbjørn Johnsens pensjonskommisjon la fram sin rapport i februar i fjor. Allerede da ble det pekt på en stor skjevhet i dagens pensjonssystem. Rundt en halv million ansatte i privat sektor, blant annet innen bygg og anlegg, har overhodet ingen tjenestepensjon, men må belage seg på folkepensjonens ytelser alene. Dette vil mange politikere gjøre noe med umiddelbart, blant andre vil Jens Stoltenberg innføre slik tjenestepensjon alt fra årsskiftet for dem som ikke har dette allerede. Her vil nok politikerne kunne komme raskt til enighet, da det sannsynligvis blir arbeidsgiverne og arbeidstakerne som alene må finansiere en slik pensjon. Dessuten skal pensjonspremiene pløyes inn i aksjemarkedet, til glede for næringslivet. Hva det blir igjen til framtidige pensjoner, er avhengig av aksjeverdiene på det tidspunktet pensjonen skal tas ut.
Bærekraftig
Det er nettopp hensynet til finansieringen av pensjonene som gjør at det er nødvendig med reformer. Skulle man fortsatt med den samme ordningen som i dag, hvor man tjener opp tilleggspensjoner utover minstepensjonen i folketrygden, etter hvor lenge man har jobbet og hva man har tjent, ville ikke staten kunne bære utgiftene i lengden, mener Pensjonskommisjonen.
Land som Italia og Frankrike, med reell pensjonsalder på godt under 60 år. vil allerede om få år få store problemer med finansieringen, men her er også mindre reformer allerede iverksatt eller tidsbestemt. I Sverige la man om pensjonssystemet i 1999, slik at de framtidige pensjonistene der vil få store deler av sin pensjon fra avkastninger i aksjefond, hvis aksjene kaster av seg, vel å merke. Pensjonens størrelse er i Sverige avhengig av utviklingen på børsen.
Fast pott
Levealderen stiger og stiger. Det er noe av årsaken til at nåværende pensjonsordning blir for kostbar, mener kommisjonen. Det blir stadig flere eldre som lever lenger og lenger. Ved innføringen av et såkalt delingstall, skal opptjent pensjon deles på forventet levealder for det årskullet den enkelte tilhører. Dermed vil du ikke få mer i pensjon om levealderen skulle øke, men den årlige pensjonen vil bli redusert slik at samme totalbeløp skal holde til du dør.
Dette fører til at de som har hatt et slitsomt yrkesliv og av den grunn statistisk sett dør tidligere, subsidierer pensjonen til dem som har hatt et mindre slitsomt liv og kan se fram til mange pensjonistår. Fellesforbundet kaller dette dobbelt urettferdig.
Store reduksjoner
Delingstallet kan gi store reduksjoner i pensjonen i forhold til dagens beregningsmåte. Avisa Klassekampen har regnet ut at en 21-åring med ei lønn på 300.000 kroner i 2010, da reformen skal tre i kraft, vil få en reallønn på 544.000 kroner i 2050, med regjeringens antatte lønnsvekst. En pensjon på linje med en offentlig ansatt på 66 prosent av lønn, vil gi en pensjon på 359.000 kroner i 2050. Legges forventet økning i levealder til grunn, gir bruk av delingstall en pensjon på 293.700, som tilsvarer 54 prosent av lønn.
Økningene i pensjonene skal heller ikke følge lønnsutviklingen som nå, men beregnes ut fra utviklingen i både lønns- og prisutviklingen. Det er dette som omtales som indeksering. Slik kommer pensjonene til å stige mindre enn lønningene, og pensjonistene får ikke i samme grad ta del i en framtidig kjøpekraftforbedring.
Besteårsregel for fall
I dag beregnes pensjonen ut fra de tyve beste inntektsårene du har hatt etter minst 40 år i arbeidslivet. Dermed får det liten innvirkning på din pensjon om du avslutter noen år før nådd pensjonsalder eller om du har jobbet deltid eller vært hjemme med barn i perioder. Nå foreslås det at alle år skal telle med i beregningen av pensjon.
For en med et forholdsvis kort utdanningsløp, som for eksempel tømreren, og et jevnt lønnsnivå gjennom hele yrkeslivet, kan alleårsregelen være en fordel. Tidlig start på yrkeskarrieren gir mange år i arbeidslivet. Men holder helsa helt til mål?
For dem med en lang utdannelse og tilsvarende kortere yrkeskarriere, men med stigende og etter hvert høyere lønn, er besteårsregelen en fordel. Selv med beskjeden lønn i starten av yrkeskarrieren, er det de siste årene, da man som regel er på toppen av lønnsstigen, som avgjør pensjonens størrelse. Flere store yrkesorganisasjoner innen typiske kvinneyrker, har tatt til sterkt motmæle mot å endre besteårsregelen, men enkelte eksperter mener kvinner vil ha fordel av alleårsregelen.
Mindre til lavtlønte
Grunnpensjonen i dagens pensjonssystem løfter nivået for alle pensjonister, men betyr relativt sett mer for de lave og midlere inntekter. Denne grunnpensjonen er tenkt fjernet og erstattet med en minstegaranti i den nye pensjonsordningen. Dette innebærer at store grupper med lavere og midlere inntekter relativt sett vil få mindre pensjon, da en minstegaranti bare vil omfatte de med aller lavest lønn. Dermed kan lavtlønte som står i jobb gjennom hele yrkeskarrieren, få dårligere uttelling enn høytlønte som i perioder jobber deltid. Spørsmålet er om det er den totale arbeidstiden den enkelte har bidratt med i løpet av yrkeslivet eller hvor mye man har tjent, som skal avgjøre pensjonens størrelse.
Nødvendig reform?
En av de vesentlige innvendingene mot Pensjonskommisjonens reformforslag er at det er en inntektsfordeling fra de dårligere stilte til de bedre stilte i samfunnet, siden pensjonen skal beregnes med økt vekt på inntekt og mindre på arbeidsinnsats.
– Dette er «elitens opprør», sier professor i trygdemedisin Bjørgulf Claussen i et innlegg i Dagsavisen i januar i år. – De velstående vil ikke betale for en solidarisk eldrepensjon mer. Nå føler de seg mektige nok til å drive sosialdemokratiske ordninger tilbake.
En annen viktig innvendig er kommet fra blant andre LO-økonomer og spesialisthold. Er det nødvendig å endre dagens folketrygd ut fra økonomiske årsaker? Vil framtidige generasjoner ikke ha råd til å finansiere folketrygden i framtida?
De økonomiske utsiktene til Norge er så gode at dagens folketrygd allerede er bærekraftig. Det er ikke nødvendig med noen pensjonsreform. I 1998 konkluderte Moland-utvalget (NOU1998:10) med at Norge ikke «forventes å få spesielt store problemer med å innfri pensjonsforpliktelsene sammenlignet med andre land». Siden har norsk økonomi bare styrket seg.
Veksten i folketrygdens utgifter skyldes i hovedsak at inntektene til folk har økt, noe som utløser større pensjon når den tid kommer. Det er ingenting som tyder på at ikke denne inntektsveksten vil fortsette også for kommende generasjoner, som vil tjene enda bedre enn vi som er i arbeidslivet i dag. Framtidige generasjoner vil tjene så godt at de har råd til å finansiere folketrygden via skatteseddelen også i framtida. Dessuten blir nåværende folketrygds inntekter og utgifter bestemt av Stortinget år for år, og den kan derfor endres fortløpende, i takt med økonomien. Slik tenker flere, blant andre LO.
Tidligere finansminister Per Kleppe (Ap) har tatt til orde for å få pensjonsreformen vedtatt før høstens valg, da den etter hans mening er altfor komplisert til å kunne trekkes inn i en valgkamp. Flere av dagens politikere ønsker å vente til høsten, nettopp for at folket skal få si sitt gjennom valg. Stortinget har imidlertid som intensjon å gjøre et vedtak før sommeren.
(Denne artikkelen er gjengitt i Byggmesterens aprilutgave som utkom en måned før pensjonsforliket)