– En av våre vanlige eneboliger har steget i pris med en million kroner siden januar 2020. Bolgien som kostet fire millioner kroner i januar 2020, koster fem millioner i dag. Folk klarer ikke betale så mye, så vi må bygge mindre boliger, sa Eik da han innledet Boligkonferansen på Fornebu onsdag.
Dermed ga han ett svar på konferansens overskrift: «Hva skal til for å få fart på boligbyggingen?»
Ser på alt forbruk
– Hos oss gjennomgår vi nå alle materialer og gjør det vi kan for å redusere forbruk, og ikke minst avfall. Vi kjører for mye materialer inn i byggene som bare kommer ut igjen som avfall!
I tillegg må alle ledd i verdikjeden være med og bidra til lavere kostnader, og vi må benytte dårligere tider til innovasjon og overgang til digitale løsninger. Standardisering og effektivisering må stå i høysetet. At vi helt unødvendig har ulike standarder i Norge og Sverige, må vi nå benytte anledningen til å gjøre noe med, appellerte han i innledningen.
Husbanken og fire andre tiltak
Administrerende direktør Lars Jacob Hiim presenterte fem tiltak Boligprodusentenes Forening mener er nødvendige for å få fart på økonomien. Husbanken er det første og sentrale han peker på.
– Husbanken blir viktigere igjen, som vi har sett i nedgangstider tidligere. Den har en god låneordning for boligkvalitet som så mange benytter seg av i år at rammene blir brukt opp før sommeren. Dette er en ordning flere bør benytte, så Husbankens rammer må økes, argumenterte Hiim.
De fire andre tiltakene handler om midler til flyktning- og eldreboliger, forenklede krav og regelverk, raskere og mer forutsigbar plan- og byggesaksbehandling og det grønne skiftet.
Hiim uttrykte også forventninger til at regjeringen tar tak i inflasjonen og renteutviklingen blant annet i det forestående reviderte nasjonalbudsjettet.
Ledig kapasitet nå
– Mange i bransjen har ledig kapasitet som lokale, sentrale myndigheter og Husbanken bør benytte seg av for å få bygd flere enkle boliger innen for forskriftskravene som kan egne seg for flyktninger og med livsløpsstandard for eldre, påpekte Hiim videre.
– Den ledige kapasiteten bransjen nå får, kan også brukes til overgangen til det grønne skiftet med mer rehabilitering og energieffektivisering, etterisolering, nye vinduer og varmepumper i eksisterende boligmasse.
Lokal politisk boligambisjon
– Nå som det går mot lokalvalg, må vi minne politikerne om at de kan påvirke situasjonen i egen kommune. De må sørge for et boligtilbud til neste generasjon, og ha en politisk ambisjon om hvor mange boliger som skal bygges. Mange planer i kommunene er ikke byggbare, de egner seg ikke til boliger som folk vil ha, mente Hiim.
Planarbeid er risiko
I en paneldiskusjon med tre boligkjeder ble snart lang saksbehandling et tema.
– Det er mye risiko forbundet med planlegging av nye områder, fastslo administrerende direktør Dag Runar Båtvik i Norgeshus.
– Vi vet aldri hvor lenge en saksbehandling vil ta, og skiftende saksbehandlere og skiftende politiske flertall i kommunene kan gi andre resultat enn vi kunne forvente. Planbehandlingen burde ha frister, for eksempel to år, og er saken ikke avgjort på den tida, burde planen bli godkjent, foreslo han.
Administrerende direktør Thor Inge Thrana i Hellvik gruppen fulgte opp med å si at saksbehandling tar for lang tid og detaljreguleringen ofte blir for rigid.
Utviklingssjef Ingeborg Ukkelberg i Vestlandshus pekte på det samme:
– Det virker som mange kommuner har en kultur for å gjøre det vanskelig, og for å se etter feil samtidig som det er en aksept for at det tar tid, mente hun.
– Men det finnes unntak, kommuner som spiller på lag med oss. I Nordreisa i Finnmark har forhandleren vår fått til nybygging av boliger der det ikke før har vært et marked, fordi det har vært et godt samarbeid med kommunen, fortalte hun.