Hva har brukte ventilasjonskanaler med tømrere og byggmestere å gjøre? Ved første øyekast kanskje ikke så mye. Likevel var nettopp ventilasjonskanaler utgangspunktet for et studieprosjekt jeg nylig arbeidet med gjennom videreutdanningen «Avfall som ressurs – nøkkelen til sirkulærøkonomi» ved Handelshøyskolen BI.
Caset illustrerer en utfordring som stadig flere i byggenæringen må forholde seg til: Hvorfor kaster vi materialer som fortsatt har betydelig verdi?
Les også: Gamle idéer kan bli nøkkelen til en mer sirkulær byggenæring
Når et bygg skal rehabiliteres eller rives, er det tradisjonelt ett spørsmål som har dominert planleggingen: Hva skal bort? Materialene har i stor grad blitt betraktet som avfall så snart de ikke lenger inngår i byggets fremtidige funksjon. Denne lineære tankegangen er fortsatt utbredt, men den utfordres i økende grad av nye krav, nye forventninger og et stadig sterkere fokus på ressursutnyttelse. I dag stilles det derfor oftere et nytt spørsmål: Hva kan brukes om igjen?
Bakgrunnen er at byggenæringen står overfor et behov for å redusere både ressursforbruk og avfallsmengder. Dersom vi i fremtiden skal bygge og rehabilitere med lavere klimaavtrykk, er det vanskelig å basere seg utelukkende på en modell der nye materialer erstatter de gamle.
Gjennom videreutdanningen ved BI arbeidet vi med et case som handlet om ombruk av ventilasjonskanaler. Dette kan ved første øyekast virke som et smalt tema med begrenset relevans for byggmestere og tømrere. Likevel viste det seg å være overraskende aktuelt for hele byggenæringen. For utfordringene vi identifiserte rundt ventilasjonskanaler, er langt på vei de samme som oppstår når man vurderer ombruk av elementer, trevirke, dører, vinduer, takstein, trapper eller andre bygningsdeler.
Ventilasjonskanaler er også et interessant eksempel fordi de ofte har svært lang teknisk levetid. Når kontorbygg, skoler eller næringsbygg rehabiliteres, demonteres det ofte betydelige mengder kanaler i galvanisert stål.
Mange av disse er fortsatt fullt funksjonsdyktige og har liten eller ingen mekanisk slitasje. Likevel blir de i hovedsak behandlet som utrangerte materialer som enten går til materialgjenvinning eller annen avfallshåndtering, fremfor å bli vurdert for direkte ombruk i nye prosjekter. Dette innebærer at materialer med betydelig gjenværende levetid i liten grad utnyttes som en ressurs i den sirkulære verdikjeden i bygg.
Det naturlige spørsmålet blir derfor hvorfor dette skjer. Dersom kanalene fortsatt fungerer, hvorfor brukes de ikke om igjen? Gjennom arbeidet med caset ble det tydelig at utfordringen i liten grad handler om tekniske begrensninger.
Det som mangler, er først og fremst systemer som gjør ombruk enkelt, trygt og økonomisk attraktivt. Materialene må kartlegges, dokumenteres, demonteres skånsomt, lagres, kontrolleres og gjøres tilgjengelige for nye prosjekter. Hvert av disse leddene medfører kostnader og praktiske utfordringer.
Utfordringen handler imidlertid ikke bare om systemer og logistikk. Ombruk utfordrer også etablerte forretningsmodeller i byggenæringen. Mange produsenter har naturlig nok sin verdiskaping knyttet til salg av nye produkter. Dersom flere bygningsdeler omsettes og brukes om igjen, kan det redusere behovet for nyproduksjon. Dermed oppstår det et dilemma: Samfunnet er tjent med bedre ressursutnyttelse, mens enkelte aktører kan oppleve at de økonomiske insentivene peker i motsatt retning. Skal ombruk lykkes i større skala, må derfor også produsenter og leverandører finne lønnsomme måter å legge til rette for reparasjon, ombruk og lengre levetid på produktene sine.
I dagens marked er resultatet ofte at brukte ventilasjonskanaler blir dyrere å håndtere enn nye. Det er et paradoks som illustrerer en av de største utfordringene for sirkulærøkonomien. Samfunnsmessig kan det være fornuftig å utnytte eksisterende ressurser bedre, men for den enkelte aktør er det ofte enklere og rimeligere å velge nye produkter.
De siste årene har imidlertid utviklingen gått i en ny retning. En rekke ombruksprosjekter har vist at det faktisk kan være økonomi i ombruk når arbeidene planlegges godt og ressursene kartlegges tidlig nok. Der tidligere prosjekter ofte ble omtalt som pilotprosjekter med usikker lønnsomhet, ser vi nå stadig flere eksempler på at ombruk kan være bedriftsøkonomisk fornuftig. Ombruk er derfor i ferd med å bevege seg fra å være et rent miljøtiltak til også å bli et spørsmål om verdiskaping og konkurransekraft.
For mange byggmesterbedrifter kan slike diskusjoner oppleves fjerne i en tid der markedet er krevende, aktiviteten lav og marginene under press. Det er derfor forståelig at nye krav og forventninger knyttet til bærekraft av enkelte oppleves som mer byråkrati og flere kostnader. Likevel er det mulig å ha to tanker i hodet på én gang. Næringen trenger lønnsomhet og oppdrag her og nå, men må også forholde seg til at bedre ressursutnyttelse, ombruk og sirkulære løsninger gradvis vil få større betydning i årene som kommer.
Gjennom studiearbeidet ble det også tydelig at overgangen til en mer sirkulær økonomi ikke nødvendigvis betyr at alle aktører får økt lønnsomhet gjennom dagens forretningsmodeller. Dersom flere brukte produkter omsettes og brukes på nytt, kan deler av inntektsgrunnlaget flyttes fra produksjon og salg av nye varer til tjenester som kartlegging, dokumentasjon, kvalitetssikring og ombruk.
For bedrifter som evner å omstille seg tidlig, representerer dette også betydelige muligheter. Virksomheter som bygger kompetanse innen kartlegging, demontering, ombruk, reparasjon, videresalg og sirkulær logistikk kan skaffe seg et konkurransefortrinn i et marked som fortsatt er i utvikling. De som er tidlig ute med å utvikle lønnsomme sirkulære forretningsmodeller, kan vise seg å bli blant vinnerne på lengre sikt.
I studieprosjektet utviklet vi derfor en tenkt forretningsmodell gjennom det fiktive selskapet Re-Kanal AS. Hensikten var å skape en verdikjede som kunne gjøre brukte ventilasjonskanaler til en etterspurt ressurs fremfor et avfallsproblem. Modellen bygget på at kanalene skulle kartlegges, rengjøres, kvalitetssikres og omsettes gjennom en digital markedsplass. Det mest interessante med arbeidet var imidlertid ikke ventilasjonskanalene i seg selv, men erkjennelsen av hvor mange aktører som må samarbeide for at ombruk skal fungere i praksis.
Gjennom prosjektet ble det tydelig at overgangen til en mer sirkulær byggenæring først og fremst er en organisatorisk utfordring. Byggenæringen er svært effektiv når det gjelder å bestille, levere og montere nye produkter. Hele verdikjeden er utviklet rundt denne logikken. Når materialene skal flyttes motsatt vei, fra eksisterende bygg til nye prosjekter, stilles det helt andre krav til planlegging, logistikk og koordinering. Dette er utfordringer som ingen enkeltaktør kan løse alene.
For byggmestere og tømrere er dette særlig interessant fordi mye tyder på at ombruk vil få større betydning i årene som kommer. Myndighetene legger i økende grad vekt på at byggverk skal planlegges med tanke på levetid, demontering og muligheten for at materialer kan brukes på nytt. Samtidig ser vi at flere byggherrer etterspør kartlegging av eksisterende ressurser før rehabiliterings- og riveprosjekter igangsettes. Utviklingen peker i retning av at bygninger i større grad vil bli betraktet som materialbanker fremfor fremtidige avfallsmengder.
Denne utviklingen vil også stille nye krav til kompetanse i hele byggenæringen. Prosjekterende må i større grad kunne identifisere eksisterende bygningsdeler som ressurser, dokumentere kvalitet og prosjektere med ombrukte produkter. På byggeplassene vil utførende få økt behov for kunnskap om selektiv demontering, materialvurdering, dokumentasjon og arbeidsmetoder som ivaretar materialenes verdi. Ombruk handler derfor ikke bare om materialstrømmer, men også om ny kunnskap og nye arbeidsmåter.
For tømrerfaget kan dette få konkrete konsekvenser. Dersom flere materialer skal demonteres for ombruk, øker behovet for håndverkere som kan utføre arbeidet på en måte som bevarer materialenes verdi. Det stiller andre krav enn tradisjonell riving. Materialene må behandles mer skånsomt, dokumenteres og ofte vurderes med tanke på videre bruk. Dette representerer naturligvis en faglig utfordring, men også en mulig forretningsmulighet.
I praksis kan dette åpne nye markeder og tjenester for håndverksbedriftene. Der man tidligere fikk betalt for å rive og transportere bort materialer, kan det i større grad oppstå verdiskaping knyttet til kartlegging, demontering, klargjøring og videresalg av bygningsdeler med restlevetid.
Det er heller ikke vanskelig å trekke paralleller fra ventilasjonskanaler til trebaserte materialer. Konstruksjonsvirke, elementer eller et parti med kvalitetskledning kan i mange tilfeller ha betydelig restlevetid selv om bygget de står i skal bygges om eller fjernes. Utfordringen er ofte den samme som for ventilasjonskanalene: mangel på dokumentasjon, logistikk og etablerte markeder. Derfor blir ombruk i stor grad et spørsmål om organisering snarere enn tekniske muligheter.
Noe av det viktigste jeg sitter igjen med etter studiet, er derfor innsikten i hvor lett vi fortsatt definerer verdifulle ressurser som avfall. Ventilasjonskanalene ble for meg et symbol på dette. De illustrerer hvordan materialer kan miste sin verdi i det øyeblikket et bygg skal rehabiliteres, selv om de i realiteten fortsatt har lang restlevetid.
Kanskje er dette også den viktigste lærdommen for byggenæringen akkurat nå: Ombruk er ikke lenger bare et spørsmål om miljø og idealisme. Stadig flere prosjekter viser at det også kan være god økonomi. Bedrifter som tidlig utvikler kompetanse, arbeidsmetoder og forretningsmodeller tilpasset en mer sirkulær økonomi, kan stå sterkere rustet i fremtidens marked.
Ventilasjonskanalene er i denne sammenhengen bare ett eksempel. Det avgjørende spørsmålet er om byggenæringen klarer å se verdien i ressursene som allerede finnes rundt oss. Hvis svaret er ja, kan avfall bli en råvare, en kostnad bli en inntektskilde og ombruk bli et konkurransefortrinn snarere enn en plikt.
Målet er ikke å gjøre byggeprosessen mer komplisert enn nødvendig, men å finne løsninger som på sikt gjør det mulig å skape størst mulig verdi med de ressursene vi allerede har tilgjengelig.