Joachim Espe og Hege Bae Nyholt undret seg for litt siden i et innlegg i Fri Fagbevegelse, om arbeidsgiverne har blitt allergiske mot kompetansebygging på egne ansatte? De viser til rapporten «Felles ansvar, felles gevinst», der det er uenighet om hvem som skal ta regningen for etter- og videreutdanningen.
Kompetanse til besvær
I Byggmesterforbundet opplever vi ingen vårsnue hos medlemsbedriftene. Tvert imot opplever vi bedrifter som er svært opptatt av å bygge kompetanse på sine håndverkere. Både vi og andre bransjeforbund har omfattende kursporteføljer, der bedriftene velvillig investerer både kursavgift og arbeidstid for at de ansatte skal få oppdatert faglig påfyll.
Også ute på byggeplassen skjer det kontinuerlig læring i praksisfelleskapene gjennom erfaringsutveksling.
Utfordringen er at denne formen kompetansebyggingen ikke gir en formell verdi eller tilstrekkelig anerkjennelse. Derfor finnes det liten dokumentasjon på omfanget av opplæringen og hvor mye som investeres.
I kunnskapslandet Norge er det dessverre en oppfattelse av at den eneste «verdifulle» etter- og videreutdanningen er den som gjennomføres ved de akkrediterte utdanningsinstitusjonene, der studiepoeng, titler og «grader» er gjeldende valuta. Dette er som regel utdanningsløp med et annet fokus enn den praktiske utførerkompetansen, og fagarbeiderne som gjennomfører forsvinner ofte videre i administrative roller eller fortsetter i akademiske utdanningsløp.
Dette skaper en paradoksal situasjon der kompetanseheving ikke nødvendigvis styrker fagmiljøene i bedriftene, men snarere tapper dem for arbeidskraft.
Den yrkesfaglige utdanningsveien
Norge og bedriftene mangler fagarbeidere på tvers av alle sektorer. Like viktig som å rekruttere ungdom, er det å beholde fagarbeiderne i den utførende delen av faget. Da er det en motsigelse at videreutdanningsløpene for fagarbeidere leder dem vekk fra produksjonen.
Å satse på praktisk kompetanse og en yrkesfaglig karriere som utførende håndverkere må få høyere anerkjennelse i Norge. Yrkesfaglige utdanningsløp som kombinerer teori og praksis må sidestilles med akademisk utdanning i et dualt utdanningssystem.
Kvaliteten i leveransen blir aldri bedre enn ferdighetene og kompetansen til den utførende fagarbeider. Opplæringen av lærlingene blir aldri bedre enn kompetansen og formidlingsevnen til kollegaene. Det er derfor avgjørende for fagenes eksistens og utvikling at praksisfellesskapene anerkjennes som en utdanningsarena, og at kurs og studier av ulik varighet inngår som dokumentert opplæring i et livslangt læreløp.
Dette er en form for kompetansebygging som har eksistert i århundrer for håndverksfagene, og som fremdeles samstemmer med samfunnets, bransjenes og bedriftenes behov for fagkompetanse.
Anerkjenn den praktiske kompetansen!
Fremtidens arbeidsliv krever en bredere forståelse av kunnskap og kompetanse. Norge har ikke råd til å overse verdien av praktisk kompetanse i kombinasjon av faglig kunnskap. Rapporten som Espe og Nyholt viser til, fremhever at vi har behov for å formalisere kompetansen som erverves gjennom uformelle læringsaktiviteter.
Formalisering av slik kompetanse vil bidra til at arbeidstakere får dokumentasjon på ferdigheter de har oppnådd utenfor de tradisjonelle utdanningsløpene. Dette er spesielt viktig i et arbeidsliv preget av raske endringer, hvor kontinuerlig læring er avgjørende.
Skal vi få til dette, må det utvikles verktøy for dokumentasjon av uformell læring, samt etablering av standarder for vurdering og godkjenning av slik kompetanse. Dette vil bidra til å gjøre kompetanseheving i arbeidslivet mer systematisk, anerkjent og tilpasset bedriftenes behov. Et kompetanseløft til det beste for bedriften, arbeidstakerne og samfunnet.
Dette er et spleiselag bedriftene velvillig vil være med på.