Skal man øke rekrutteringen til yrkesfagene er fast arbeid og seriøse forhold avgjørende, mener Jonas Bals. (Foto: Christopher Kunøe / Byggmesteren)

– Et arbeidsliv skal ikke være et hundeliv

De siste par ukene har jeg møtt flere titalls elever ved Hellerud og Stovner videregående skole, som nå er på vei ut i lære som tømrere og malere, skriver Jonas Bals.

Mange av dem kom til Norge for et knapt år siden, fra land som Syria og Eritrea. Nå snakker de en del norsk, de lærer seg et fag, og snart blir de skattebetalere.

Les også: Signerte 18 viktige lærekontrakter

En del av forklaringen på at Oslo kommune, Utdanningsetaten og Opplæringskontoret har klart å få til dette, er den såkalte Oslomodellen. Det er en innkjøpsmodell som Skien kommune var først ute med å innføre, med krav om blant annet lærlinger, fagarbeidere og bruk av egne ansatte.

Ved å stille slike krav har stadig flere kommuner klart å bryte den negative spiralen som lenge preget flere av yrkesfagene, med mangel på læreplasser, sviktende rekruttering og lavlønnskonkurranse. Da høyresida styrte Oslo var det flere håndverksmestre som fortalte at det ved offentlige anbud ble stilt krav om at man skulle benytte ufaglært arbeidskraft, sånn at man kunne legge inn lavest mulig timepris.

Resultatet var både dårlige bygg og dårlige arbeidsforhold.

Denne logikken har Raymond Johansen, Robert Steen og de andre som styrer Oslo nå snudd på hodet: Skal du jobbe for kommunen, må du satse på kompetanse, kvalitet og skikkelige lønns- og arbeidsforhold.

Når politikken griper inn og styrer markedskreftene på denne måten, utvider det politikkens muligheter også på andre områder. Integreringspolitikken er et opplagt eksempel: Når lærebedriftene belønnes for å satse på lærlinger, blir det en kortere vei for Abdi, Radwan og de andre unge mennene jeg møtte forrige uke, fra asylmottaket og inn i skole og arbeidsliv.

Et annet eksempel er utdanningspolitikken. Altfor mange ungdommer får ikke fullført utdanninga si fordi det er mangel på læreplasser; i 2018 gjaldt det mer enn hver fjerde søker. I Dagsavisen kunne vi lese om tre av dem, Abdikafi, Tobias og Thong, som går på elektrolinja på Elvebakken skole.

De mener «noen bedrifter er sleipe og heller tar inn billig arbeidskraft fra utlandet enn å være med på å bygge et seriøst arbeidsliv her». Det har de helt rett i. Fortsatt er det nemlig sånn at mange firmaer baserer en stor del av driften på innleie fra bemanningsselskap framfor faste ansatte og lærlinger.

Men er ikke også bemanningsselskapene en viktig døråpner til norsk arbeidsliv, slik arbeidsminister Anniken Hauglie og NHO Service og Handel hevder?

Mens jeg var på malerverkstedet på Stovner forrige uke ble jeg kontaktet av en tidligere kollega. Han har en rumensk venn som lenge har forsøkt å benytte seg av bemanningsbransjen som døråpner. Som «fast ansatt uten lønn mellom oppdrag» var han glad for de nye innleiereglene som trådte i kraft 1. januar i år, som har gjort nullprosentkontrakter ulovlig.

I motsetning til de mange kollegaene som nå i stedet er blitt servert 5-, 8- og 10-prosentkontrakter, var han så «heldig» å få en 70 prosents kontrakt. Men etter å ha jobba med intenst sjauerarbeid på en byggeplass i lengre tid ble han sykemeldt. Beskjeden fra bemanningsselskapet var at han fikk ta seg to ukers ferie uten lønn.

Det viste seg at de 70 prosentene skulle regnes over et helt år, noe som ga ham like lite forutsigbarhet og trygghet som før.

Da han etter et par uker meldte fra om at han var frisk igjen, fikk han ikke noe svar.

Bemanningsselskapene har lenge fått operere helt på siden av det ordinære arbeidslivets spilleregler og behandle sine ansatte som om de var «hunder» – for å bruke det bildet mange utenlandske arbeidere selv har brukt om situasjonen sin. Derfor reagerte mange av oss med sjokk og sinne da bemanningsselskapet Adecco nylig søkte om å bli godkjent som opplæringsbedrift. Når vi endelig begynner å lykkes med å rydde opp og ser at ungdommen søker seg tilbake til byggfag – så skal de risikere å måtte gå i lære hos et bemanningsselskap?

Adecco har tidligere søkt om medlemskap i Opplæringskontoret for tømrerfaget. Den søknaden ble avslått, men de fikk et tilbud om samarbeid slik at «de som allerede jobber i byggenæringen uten en formell kompetanse, skal kunne komme inn i et utdanningsløp mot et svennebrev».

Opplæringskontoret var på tilbudssida overfor de ufaglærte ansatte og Adecco, med «tilbud om norskkurs, tømrerteori fram til en skriftlig eksamen, praktiske perfeksjoneringskurs, bistand til oppmelding til svenneprøven og gjennomføring av selve svenneprøven». Men Adecco takket nei. Markedet de opererer i er et marked der etterspørselen er stor etter billig, ufaglært arbeidskraft til minstelønn.

Fellesforbundet har dokumentert tilfeller der ansatte «låses inne» med realkompetansen sin, fordi bemanningsselskapene er redde for å miste dem dersom de får seg fagbrev. Hva slags døråpner inn i arbeidslivet er det?

Enten det er snakk om norske ungdommer som skal få et fotfeste i livet, nyankomne medborgere på flukt fra krig, eller eldre arbeidstakere som ønsker å få formalisert kompetansen sin: Uten et anstendig arbeidsliv får vi ikke til noen av delene. Markedskreftene leverer ikke slikt av seg selv – det krever politisk styring.

Og politikere som vil og kan styre.

 

Denne kronikken ble først publisert i Klassekampen 7. april og er gjengitt med forfatterens tillatelse.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *