I kronikken som publiseres i tidsskriftet Arkitektur N, tar de til orde for å sette opp et klimagassregnskap for boliger som inkluderer mer enn bare energiforbruket.
Som et beskrivende eksempel viser de til to kjente bygningstyper, laftehuset og passivhuset som tar hver sin «seier» om de måles etter to forskjellige kriterier.
Målt slik myndighetene nå legger opp til, etter energiforbruk pr. kvadratmeter og år, er passivhuset det klart beste.
– Hvis vi derimot ser på klimagassregnskapet til de to byggene, kan passivhuset komme dårlig ut, mens det laftete bygget kan komme svært godt ut. Det laftede bygget består i hovedsak av lokale materialer som tre, torv, og lignende som har lave klimagassutslipp. Hvis man i tillegg regner med at treet lagrer karbon i sin levetid, blir regnskapet enda bedre. Vedovnen bruker en lokal fornybar energikilde, og vil, hvis den er en kakkelovn, gi lave utslipp og være svært energieffektiv, skriver de i artikkelen.
– Passivhuseksempelet består av materialer med høye klimagassutslipp; polystyren, aluminium og PVC. Plastmaterialene er oljeprodukter, og har begrenset levetid. Oppvarming med varmepumpe krever elektrisitet, selv om det reduserer behovet med to tredjedeler.
Hvor lenge det balanserte mekaniske anlegget har den anslåtte virkningsgraden, er også usikkert. Det er derfor mange momenter som taler for at man må se på det samlede klimagassregnskapet for et prosjekt, og at det er behov for en helhetlig tilnærming til problematikken, skriver de to i kronikken som kan lastes ned her:
Artikkelen ble publisert for over 1 år siden. Tekniske egenskaper, priser og andre fakta kan ha endret seg siden publisering.
Lavt energiforbruk ikke nok til klimasuksess
Bygging av passivhus er avhengig av teknologi og løsninger som er sårbare og kan medføre problemer over tid, påpeker arkitektene Anne Sigrid Nordby og Fredericia Miller i en kronikk med overskriften «Miljøparadokser i byggebransjen».