– Svaret kan ligge i måten tømmeret blir fraktet på, forklarte nestoren i trevirke, Jon Bojer Godal, i et foredrag på Treseminaret på Dovre nylig.
– For hvilken endring skjedde i tømmerhåndteringa på 1960-tallet? Jo, i løpet av det tiåret tok transport på bil over for tømmerfløting på elvene. Dermed lå ikke tømmeret lenge i elvevann og ble «vassgått». Når det ligger i vann, blir sukkerstoffene i yteveden vasket ut. Disse stoffene frister soppvekstene og gjør veden attraktiv for sopp, forklarte han.
Når sukkerstoffene er vasket ut, får yteveden samme gode motstand mot sopp som kjerneveden har.
Dobler levetida på takspon
– Takspon som har ligget i vann kan ha ei levetid på 40 år, mens den som er hentet rett fra skogen, bare holder i 10–20 år, fortalte Bojer Godal. Han underbygger med mye erfaring og kontakt med håndverkere gjennom flere tiår.
Han viste til tradisjonstømrere som legger tømmer av eik i salt sjøvann. Stokkene legges akkurat i flomålet slik at saltvannet skyller over det to ganger i døgnet. Resultatet blir en yteved som holder bedre enn det som ikke får denne behandlingen.
Han fortalte også om naturlig saltimpregnering som en bieffekt av at tømmer blir slept i saltvann til sag eller byggeplass.
Effektene bekreftes av forskning
Effektene av vannbehandlingen som Bojer Godal forteller om, er langt på vei bekreftet i forskning som Mycoteam har gjort ved Bryggen i Bergen og på Røros. Det er viktige nyheter for alle som arbeider med restaurering og verneverdige bygg. Gamle måter å bearbeide materialene på kan med fordel tas opp igjen.
– Verken muggsopp eller borebiller går på treverk som har ligget i saltvann. De angriper ikke yteveden som de gjør på treverk som er håndtert på annen måte, fastslår fagsjef Johan Mattsson i Mycoteam. Han har skrevet doktorgradsavhandling om nedbrytning av treverk i så forskjellige miljøer som Røros, Bryggen i Bergen, Lærdalsøyri og Svalbard.
(Foto: Johan Mattsson)
300 år gammelt og ferskt
På Bryggen i Bergen har han påvist råteskadd tømmer og nærmest helt ferskt tømmer side om side i bolverket (fundamentet).
– Det er en fantastisk oppdagelse, og ga meg grunn til å se etter forklaringen. Hvordan kan tømmer fra gjenoppbyggingen som skjedde etter brann tidlig på 1700-tallet, fortsatt se ferskt ut som en stokk hentet fra skogen i dag? spør han, og svarer: – Forklaringen ligger i en naturlig saltimpregnering. Det gamle tømmeret er sannsynligvis trukket etter båt fra Hardanger, kanskje har det ligget lenge i saltvann både før frakt og i Vågen før det ble tatt opp til bruk på Bryggen. Dessuten kan bolverket ha stått under vann i perioder med springflo, og saltvann kan ha blitt skylt over det når gulvet over ble vasket med saltvann som vi må anta skjedde da det var fiskemottak og salting av fisk der.
– Hvorfor er da andre deler av tømmeret råteskadd?
– Det skyldes nok at det ikke har hatt samme saltskylling. Derimot lå det slik til at det stadig ble skylt av regnvann eller rennende vann fra taket. Ferskvannet har sørget for å skylle ut saltet i stokkene og dermed forsvant også den beskyttelsen som salt gir.
– Vi så det samme da vi la ut testklosser av nytt treverk i samme miljø i et forsøk som pågikk over tre år. Klossene som ble fuktet av saltvann, ble ikke råteskadd på samme måte som de klossene som lå på fuktig jord eller som stadig ble skylt av regnvann, forklarer Mattsson.
God virkning av vannlagring på Røros
Forsøkene som ble gjort på Røros, viste god effekt av vannlagring av tømmer. I yteveden var det klart mindre vekst av muggsopp i synketømmer og vannlagret tømmer enn i det som hadde tørket i friluft. I kjerneved har vannlagringen derimot ingen betydning.
Hvor lenge tømmeret er lagret i vann, har stor betydning. De beste resultatene oppnådde synketømmer som hadde ligget 50–60 år i vann og tømmer som hadde ligget to år i vann.
Prøver som var tatt ut av tømmer lagret i saltvann, hadde heller ikke så stor soppvekst som prøver av tømmer som var lagret i friluft eller lagret i vann i kortere tid, fem måneder.
Fakta: Vassgå tømmer
Norsk ordbok har denne definisjonen av ordet å vassgå:
«Å vassgå vyrke vil seia å la det liggje i sjø, vatn eller myr ei viss tid. Siktemålet har tilsynelatande vore fleire. Somme reknar vassgåinga som del av tørkinga. Vassgått vyrke tørkar letteare. Somme legg vekt på at vyrket blir meir varig. Andre vassgår for å unngå sprekking.»
I bind 2 av «Om det å lafte» kommenterer Jon Bojer Godal ordbokas forklaring:
«Ordet fortel oss at fenomenet har vore vanleg. Ordtydinga fortel at vassgåinga har vorte sett i samanheng med fleire effektar. Etter at tømmertransporten kom over på bil, har dette med å vassgå glide i bakgrunnen.»