Bruk av funksjonskrav eller rammekrav i byggevirksomheten betyr at lovgiveren fokuserer hvordan en bygning eller en bygningsdel fungerer i den rollen den skal fylle når byggverket står ferdig i stedet for å gi detaljerte krav som kan være ufravikelige. Utviklingen har i en del år og i de fleste land gått i retning fra detaljforskrifter til funksjonsforskrifter.
Funksjon og detalj i samme forskrift
Byggeforskrifter av 1969 må sies å være en typisk detaljforskrift med ufravikelige krav. Den virker da konserverende og kan hindre utvikling, selv om dette er vanskelig å konstatere. I Teknisk forskrift av 1997, TEK 97, er sikkerhetskrav funksjonsrettet, men når det gjelder reglene om brannsikkerhet, har lovmaker i høyere grad grepet inn i byggevirksomheten ved å detaljere kravene. Dette er karakteristisk for brannbestemmelsene; krav om bedre brannsikring i byene var nemlig hovedinnholdet i de eldste byggebestemmelsene, og brannsaker har alltid hatt publikums og myndighetenes årvåkenhet.
Miljøkravene i TEK 97 om indre og ytre miljø er overveiende i funksjonskravs form. Energibestemmelsene er derimot ganske detaljerte; denne delen av forskriften hadde politikernes oppmerksomhet i 1997. Det var nødvendig tydelig å vise at det var foretatt en skjerpelse i energibruken i forhold til gammel forskrift.
TEK 10 og TEK 15 Forskrift om tekniske krav til byggverk av 2010 har sikkerhetsbestemmelser i funksjonsform og gir dermed flere prosjekteringsmuligheter som alle kan gi en funksjonsdyktig bygning.
Særdeles detaljert om UU
Kapitlet om planløsning og bygningsdeler, der universell utforming er en vesentlig del, er derimot særdeles detaljert, med mange tallfestede krav. Denne delen av byggevirksomheten har lenge hatt politisk oppmerksomhet og krav om enkel og forståelig framstilling for sammenligning med tidligere krav. Det samme gjelder energikravene i TEK 15 som er noe skjerpet.
Det er altså fordeler og ulemper både ved bruk av funksjonskrav og detaljkrav:
Funksjonsrettede forskrifter:
– gir større frihet til den prosjekterende som kan velge sin egen vei til ferdig byggverk
– er mer uavhengig av den teknologiske utviklingen, det betyr sjeldnere revisjoner
– er mer uavhengig av forskjellige lands måter å kravsette på og mer kulturuavhengig
– er vanskeligere å sjekke ved prosjekteringskontroll og ved sammenligning med andre forskrifter
– krever mer kunnskap og helhetsforståelse enn å arbeide etter tallfestede krav
– krever gode understøttende dokumenter, som standarder og anvisninger, frivillige i bruk!
Detaljerte forskrifter:
– brukes ofte når saken har politisk interesse, kravene er enklere å forklare
– er enklere å kontrollere i prosjekterings- og utførelsesfasen
– er enklere å sammenligne med lignende forskrifter hva angår kravsnivå
– må revideres oftere, alle aktører må da omarbeide sine rutiner og systemer
– kan bli lange og dermed tunge å lese, selv om de kan være enkle i formen.
Riktigst med funksjonskrav
Det er upraktisk med forskjellig revisjonsbehov innen samme forskrift. Funksjonsforskrifter alene er riktigst i de fleste tilfeller. Når et nytt område skal innlemmes i forskriften eller et eksisterende kravsområde får ny fokus, er det en fordel å gjøre kravsettingen enkel. Dette kan bety at bruk av detaljerte krav vil være det riktige, selv om man på denne måten mister innovativt driv.
«Bygninger skal være gode »
Det har vært et ønske hos forskriftsmyndighetene å få byggereglene over på funksjonsform, og en humoristisk byråkrat snakket i sin tid varmt om «byggeforskrift på en A4-side». Ja, en forskrift der det kun står at «bygninger skal være gode», har ikke et stort revisjonsbehov og sparer byråkratarbeid.
Terje Maagerø er siv.ing. bosatt i Oslo,
pensjonert avdelingsingeniør i BE (nå Dibk)