Vi står ved et historisk veiskille for fag- og yrkesopplæring i Norge. Etter mange år i skyggen av akademias høyborg, løftes den erfaringsbaserte yrkesfaglig kompetansen frem i lyset i innstillingen fra utdannings- og forskningskomiteen til fagskolemeldingen «Fagfolk for en ny tid – med høyere yrkesfaglig utdanning».
Komiteen er tydelig på at det er ingen grunn til at samfunnet skal ha lavere ambisjoner på vegne av elever, lærlinger og studenter som velger den yrkesfaglige utdanningsretningen, enn for de som velger den akademiske.
Det er stort behov for mer kunnskap og kompetanse på tvers av bransjer og på alle nivåer i framtiden, og komiteen ser det som en selvfølge at det skal være utviklingsmuligheter og karriereveier også innen yrkesfag.
Les også: Bør mesterutdanningen med sin yrkesbaserte kompetanse verdsettes formelt?
Komiteens flertall viser til at det er helt nødvendig og riktig å fastslå at det norske utdanningssystemet skal ha to likeverdige utdanningssøyler, en akademisk og en yrkesfaglig. Flertallet er positive til at meldingen åpner for at høyere yrkesfaglig utdanning kan tilbys på nivå 6 (bachelornivå) og nivå 7 (masternivå) i Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring (NKR).
Den yrkesfaglige utdanningssøylen
At det nå åpnes for to likeverdige utdanningsveier for de som ønsker å bygge videre på sin kompetanse, er noe flere i bransjen har kjempet for lenge. I Byggmesterforbundet har vi forankret i vår strategi at vi skal jobbes for at yrkesfaglig- og praktisk kompetanse skal sidestilles med akademisk kompetanse, og gis studiepoeng.
Denne innstillingen fra utdannings- og forskningskomiteen leverer langt på vei på denne målsettingen, og bidrar til å gi våre fagarbeidere og bedrifter en velfortjent anerkjennelse for den kompetansen de har og øker statusen og attraktiviteten for yrkesfaglig utdanningsløp.
Likevel er vi ikke helt i mål. Denne innstillingen omhandler fagskolestudier. Det er ekstremt viktig ved etablering av en yrkesfaglig utdanningssøyle at den ikke blir for lik den akademiske utdanningssøylen. Det vil gjøre den mindre attraktiv for både håndverksbedriftene og for de som ønsker seg en karriere som utførende håndverker.
En yrkesfaglig utdanningssøyle må derfor definere praksis i bedrift og prosjekt, som en like naturlig opplæringsarena som klasserommet. Den erfaringsbaserte kompetansen og kunnskapen som bygges i praksisfelleskapene sikrer relevans og god forståelse av sammenhengen mellom teori og praksis.
Mesterkompetanse
Ikke minst er det avgjørende at også Mesterbrevordningen inngår i en yrkesfaglig utdanningssøyle. Mesterbrevet har lang tradisjon og høy anseelse i arbeidslivet, og bidrar samtidig til å sikre en kontinuitet i fag- og yrkesopplæringen gjennom å utdanne gode og dyktige instruktører for lærlingene.
Mange mestere starter egen virksomhet i form av små- og mellomstore håndverksbedrifter, som igjen er hovedleverandøren av faglærte håndverkere. Andre mestere får mer ansvar i bedriftene de er ansatt i. Det som er avgjørende er at de ofte fortsetter som en del av praksisfelleskapet der håndverksfaget utøves etter endt utdanning, og ikke nødvendigvis trer inn i andre roller.
Det er positivt at komiteen har notert seg og delvis støtter innspillene om å inkludere mesterbrevordningen, men der er viktig å bemerke at en vesentlig del av mesterbrevutdanningen er minst 2 års praksis etter fag- eller svenneprøven. Det betyr at en mester har minst 4 års praksis i faget. Når mesterbrevkompetansen skal vurderes opp mot kvalifikasjonsrammeverket er det avgjørende at denne praksisen defineres og regnes med i omfanget på utdanningen.
Avgjørende med dialog og samarbeid
Vi har stor tro på at vi skal lykkes med å bygge en yrkesfaglig utdanningssøyle bestående praksisnære og relevante utdanninger som er tilgjengelig der folk bor, for folk i alle livssituasjoner og som er relevante for håndverksbedriftene. I så fall må den bygges i et tett samarbeid mellom fagskolene, bransjeforbundene, fylkeskommunen og det private næringslivet lokalt. Norge har et ekstremt behov for fagarbeidere på tvers av alle sektorer.
Vi må passe på at vi ikke lager utdanningsveier som leder dyktige fagarbeidere vekk fra produksjonen, men sikrer utdanningsveier som styrker praksisfelleskapene, hever det faglige nivået på utførelsen, øker status for yrkesfagene og anerkjenner praktisk kompetanse.