Lærer mye nytt på middelalderloftet

– Det spesielle med Haverstad er tilgjengeligheten! At vi kan være alene her og studere et 800 år gammelt trebygg i ro og mak, sier universitetslektor og tradisjonshåndverker Roald Renmælmo.

Fraflyttet gård

I middelalderen ble det bygget holdbare loft nord i Gudbrandsdalen. De mest kjente som står i dag er Rolstadloftet (flyttet til Norsk Folkemuseum), på Sygard Grytting og Hundorp (Dale-Gudbrands gard).

En kort kjøretur fra disse «kjendisene» ligger den fraflyttede gården Nordre Haverstad med et loft fra samme periode. Veggtømmeret har samme dimensjoner, findalsnov og like overflater med spor etter typisk hogging og pjåling.

– Haverstadloftet ble registrert og fredet for hundre år siden.  Det var Arne Berg som daterte bygningen til å være oppført før 1350. I de siste årene har loftet fått ny oppmerksomhet og status som læringsarena for tradisjonshåndverkere i regi av Innlandet Fylkeskommune, sier seniorrådgiver og bygningsantikvar Alexander Myrseth fra Riksantikvaren.

Middelalderloftet har en uregelmessig rominndeling med ett rom i første etasje og to rom i andre etasje. Innvendig er det mengder av fascinerende spor etter endringene som bøndene gjorde gjennom århundrer.

– Det er mye som er gjort med Haverstadloftet som vi ikke forstår og ikke har oversikt over ennå. Men samtidig er det veldig mange originale deler som har noen fantastiske kvaliteter både i materialkvalitet og i måten det er sammenføyd på som er fascinerende. Blant annet fire originale sylstokker som er sjeldent å finne på så gamle bygninger, sier Roald Renmælmo.

Kopierer og forsker

På gårdsplassen er det samling for eksperter og veiledere innen laft og tradisjonshåndverk. Her kan de labbe ned til loftet, lese seg opp på verktøysporene og vende tilbake til hogging og bearbeiding.

– Her jobber vi så tett på kilden som det er mulig, sier professor Terje Planke fra Norsk Folkemuseum mens han hogger til en – ja nettopp – flat bygningsdel.

Flere smeder er med på samlingen og det er nok autentiske kopier av økser, pjåler og annet verktøy til å forsyne en bondehær.

– Vi jobber med rundtømmer som skal bearbeides ordentlig. Hugge først og så gå over etterpå med pjål, en type høvel som var vanlig i middelalderen. Det artige er at loftet har så store variasjoner i verktøysporene. Her kan vi ta avstøpninger av sporene og gi til smedene, som så lager opp verktøykopier, forklarer Planke.

Professoren synes det er herlig å hogge tømmer og reflektere over teknikkene på Haverstadloftet.

– Takkonstruksjonen er faglig spennende. Andre etasje er delt opp av en vegg som vi ikke forstår hensikten med, loftet har hatt en svalgang før som nå er borte… dette er et lager med masse kunnskap og historie, fastslår Planke.

Den minst autentiske delen av Haverstadloftet er det nye bølgeblikktaket. Både fylkeskommunen og fagfolkene på samlingen spør seg om hva som bør gjøres for å bevare Haverstadloftet for fremtiden.

– Vi diskuterer hva som kan gjøres for å bevare Haverstadloftet, men har ikke kommet frem til noen forslag enda. Her er det kanskje best å gjøre minst mulig for å bevare mest mulig av det originale, sier Roald Renmælmo på Nordre Haverstad.

Innlandsmodellen

På Nordre Haverstad har Innlandet fylkeskommune etablert en av sine praksisarenaer der elever, studenter ved NTNU, bygningsvernsentere og andre organisasjoner møtes og arbeider.

Fylket har lenge satset på kompetanseheving av restaureringshåndverkere og å legge til rette for at tradisjonshåndverkere fra Norge og utlandet kan møtes på utvalgte plasser med verneverdige bygninger for å lære gjennom praktisk arbeid.

– Haverstadloftet er blitt en spesiell læringsarena for lafting og kunnskapen om gamle trebygg, sier arkitekt Hanne Grimstveit i Innlandet Fylkeskommune. Hun skriver nå sin doktorgradsavhandling om hvordan fylkeskommuner forvalter fredete bygninger i privat eie, der praksisarenaen på Haverstad inngår som en del av arbeidet med regional og nasjonal kompetansebygging.