– Dette er det første større oppdraget som følge av rammeavtalen, sier Tom Rune Tjensvoll, daglig leder i Byggmester Tjensvoll AS.
Les også: Historisk rammeavtale til Byggmester Tjensvoll
Rammeavtalen han sikter til gjelder restaurering og rehabilitering av verna og freda bygg for Stavanger kommune, med en verdi på 80 millioner kroner. Nå er det rehabilitering av sveitserhuset i Nedre Lagårdsvei 2 fra 1895, som står på blokka.
Skifte skifertak
Rehabilitering av taket utgjør den største delen av arbeidet. Ifølge Tjensvoll bærer huset preg av det samme som mange tilsvarende hus. Råte her og der som opp gjennom årene er forsøkt fikset etter «brannslukkingsmetoden».
– Det har vært dårlig materialforståelse når man har reparert med vanlig gran. Til sutak må det brukes kjerneved, helst av furu, for å unngå nye råteskader. Vi er selvforsynt, og produserer alle slike materialer og profiler selv. Det var en viktig grunn til at vi fikk rammeavtalen, sier han.
Nå er de råtne delene av sutaket skiftet ut med tilsvarende plank i kjerneved. Oppå sutaket er det lagt 18 mm tykke huntonittplater. Oppå det igjen, diffusjonsåpen papp. For å forebygge nye skader, foregår alt arbeid under et tak-over-tak-system.
– Diffusjonsåpen papp er ikke laget for å stå ute. Den tåler ikke UV-stråler. Ved å bruke tak-over-tak øker vi levetida til den diffusjonsåpne pappen, sier han.
Lektene som skiferen skal festes til, trenger ikke være av kjerneved siden de ligger luftig og er mindre utsatt for råte enn sutaket.
Dårligere kvalitet enn først antatt
Det meste av taket til sveitserhuset var kledd med skiferstein, hovedsaklig i standardstørrelsen 12×18 tommer. Deler av taket var imidlertid kledd med skifer i en mindre størrelse: 10×16 tommer.
– De har nok «jukset» litt i gamle dager og brukt den steinen de fikk tak i. Vi bytter det ut slik at alt blir likt og i størrelsen 12×18 tommer. Hvis vi blander størrelser, stemmer det ikke overens med lektene, sier Tjensvoll.
Et tak som vender ut mot hovedveien var kledd med vanlige takpanner, muligens byttet ut på 1960-/70-tallet. Også dette taket skal kles med skifer. Takpannene, og skiferen som ikke skal brukes her, settes på kommunens lager.
Planen var å gjenbruke mesteparten av den opprinnelige skiferen. Slik blir det likevel ikke.
Den første testen av skiferen som ble tatt ned og lagret i stabler ved siden av huset, indikerte at den hadde god kvalitet. Men da de første steinene skulle monteres, viste det seg at det ikke stemte.
– Skiferen var for dårlig. Det dannet seg krater da vi skulle lage nye hull, slik at skiferen ikke festet seg. Da ble jeg skeptisk. Taket skal tross alt stå i 100 år til. Da må vi fokusere på kvalitet, understreker han.
Dermed blir ingen av de opprinnelige skifersteinene gjenbrukt. I stedet kjøpes det inn ny gjenbruksskifer fra Johannes Eikeland i Vikedal i Nord-Rogaland, som er blitt Tjensvoll sin faste skiferleverandør.
– Jeg har handlet mye brukt skifer på Finn.no, men det var fra Johannes Eikeland i Vikedal jeg fikk kvalitet. Vi vil trenge 300 m2 skifer til dette taket, sier han.
Et puslespill
Ifølge Tjensvoll har altaskifer den beste kvaliteten. God skifer skal ikke flake seg under bearbeiding. Den skal også ha en god klang av «fast fjell» når man slår på den.
Når skifer av god, holdbar kvalitet er skaffet til veie, kan taktekkingen ta til. Nesten. For først må skiferen sorteres: De tynneste steinene for seg, de middels tynne for seg, og de tykkeste for seg.
– Vi starter nederst med å legge de tykkeste steinene nederst på taket. Det er fordi den skal tåle mest påkjenning. Blant annet blir påkjenningen fra regnvann større jo lenger ned på taket du kommer, sier Tjensvoll.
Deretter legges stein av middels tykkelse midt på taket, mens de tynneste legges til sist, øverst på taket der belastningen fra vannet er minst.
Den avrunde delen av den dråpeforma skiferen skal vende ned. Den aller første steinen som legges nederst over takrenna, er imidlertid firkantet. Den kalles «fotstein», og skal alltid være tykk siden den må tåle mest slitasje. Deretter fortsetter man med en rad tykke steiner. Radene blir gradvis tynnere jo lenger opp på taket man kommer. For å få et jevnt tak, må all stein i samme rad være av lik tykkelse.
Steinen festes til lekterne med galvaniserte skiferspiker på hver side. Hullet til spikeren hugges til med den spisse enden på det Tjensvoll kaller en «skiferhammer», men som andre vil kjenne som en murerhammer.
– Noen avslutter skifertaket med å legge fotstein helt øverst. Det gjør ikke vi. Vi bruker en blikkenslager til å legge et sinkbeslag i mønet. Det mener mange her i distriktet er penest, forklarer han.
Males i tidsriktig farge
Det gamle sveitserhuset ligger i et strøk som i si tid var promenadegate for byens borgere. Slik er det ikke lenger. Lagårdsveien er blitt sterkt trafikkert, får en kommende bussveitrasé, har mange rusmisbrukere, og store kontorbygg – i all hovedsak for offentlig ansatte. Plasseringen av det staselige huset, som i dag brukes av Svithun husflidslag, virker derfor noe malplassert. Det er da også planlagt at huset skal flyttes, siden tomta det står på er regulert til næringsformål og antakelig blir bebygd med et stort kontorbygg.
Utenom rehabilitering av taket, blir det også lettere rehabilitering av fasaden.
Gammel maling fjernes og ny linoljemaling i tidsriktige farger påføres. I stedet for de mørk gule og brune fargene før rehabiliteringen, skal panelet males i varm beige, geriktene (karmlister som dekker overgang mellom dør-/vinduskarm og vegg) i varm gråbrun, og dører og vindu i lys oker.
– Vi trengte ikke å bytte kledning da den var av kvalitetsmaterialer. Men vi har tatt ned de to spirene. Det ene var helt råttent så vi må lage et helt nytt spir. Det andre kan vi bruke på ny, sier Tjensvoll.
Arbeidet med Nedre Lagård 2 startet i mars, og Tjensvoll forventer å bli ferdig i løpet av august.
– Det er gøy å jobbe med sveitershus. Jeg liker stilarten, med sine dører, vindu og listverk, avslutter han.
