Norge er i ferd med å etablere et dualt utdanningssystem, der en yrkesfaglig søyle skal stå side om side med den akademiske. Dette er et viktig og etterlengtet skritt. Men midt i denne utviklingen melder det seg et kritisk spørsmål: Hvor er mesterutdanningen – og hvorfor er den fortsatt fraværende i det formelle utdanningssystemet?
Les også: Et historisk veivalg for yrkesfagene
Med stortingsmeldingen Fagfolk for en ny tid har regjeringen lansert det som omtales som et paradigmeskifte for fagskolesektoren. Fagskolene skal få økte ressurser, større handlingsrom og – kanskje viktigst – en tydeligere og mer anerkjent plass i utdanningssystemet. Dette er et løft som fortjener ros.
Tidligere har fagskoleutdanning vært begrenset til nivå 5 i det nasjonale kvalifikasjonsrammeverket for livslang læring (NKR), uten en formell vei videre til akademiske grader som bachelor (nivå 6) og master (nivå 7).
Nå åpnes det for at fagarbeidere med toårig teknisk fagskoleutdanning kan bygge videre på sin kompetanse innenfor en yrkesfaglig struktur – uten å måtte ta omveien via akademiske studieretninger. Dette er et viktig gjennombrudd for livslang læring og kompetanseutvikling i praksisfeltet.
Men i begeistringen over dette løftet for fagskolene, må vi ikke glemme en annen sentral aktør i det yrkesfaglige landskapet: mesterutdanningen. Hvorfor er denne fortsatt ikke innlemmet i NKR, til tross for bred enighet om at den burde vært det for lengst?
Mesterutdanningen reguleres riktignok av en annen lov enn fagutdanning, fagskole og høyskole, og sorterer under et annet departement. Men dette bør ikke være et hinder for å anerkjenne og integrere utdanningen i det nasjonale rammeverket. Regelverket er i kontinuerlig utvikling – og det bør også være plass til mesterne i denne utviklingen.
Det handler ikke bare om rettferdighet og valgfrihet for individet. Det handler også om å styrke rekrutteringen til fagutdanningene, og om å bygge et helhetlig og sammenhengende utdanningssystem der praktisk kompetanse verdsettes på lik linje med teoretisk kunnskap.
Tenk hvilken kraft det ligger i å gi en erfaren mester muligheten til å bygge videre på sin kompetanse i et kvalifiserende system – med høyere utdanning. Det ville ikke bare styrke individets karrieremuligheter, men også bidra til ny praksisnær kunnskap og innovasjon i bransjen. Vi kunne fått en ny type FoU – fundamentert på praksisbasert erfaring fra byggeplassene og håndverksbedriftene.
Byggmesterforbundet arbeider kontinuerlig for å styrke anerkjennelsen av utførerkompetanse og byggeplassen som opplærings- og utdanningsarena. Vi mener at yrkesfaglig utdanning og praktisk kompetanse må sidestilles med akademisk utdanning – og gis studiepoeng. Dette er også forankret i vår strategiplan.
Skal vi lykkes med å bygge en robust yrkesfaglig søyle i det norske utdanningssystemet, må vi inkludere hele bredden, også mesterkompetansen.
2 kommentarer til “Fortsatt svikt i den yrkesfaglige søylen”
For oss som har vært gjennom mesterbrevkursene og fagskoleutdanning, er dette ubehagelig lesning.
« mesterutdanningen … Hvorfor er denne fortsatt ikke innlemmet i NKR, til tross for bred enighet om at den burde vært det for lengst?»
SVAR: Fordi det ikke er en faktisk utdanning, men et grunnleggende innføringskurs i økonomi og ledelse, samt repetisjon fra videregående.
«Men dette bør ikke være et hinder for å anerkjenne og integrere utdanningen i det nasjonale rammeverket.»
SVAR: Hvilket nivå mener dere at dette 300-timers innførings- og repetisjonskurset skal ha i NKR? Skal stillaskurset og våtromskurset også innplasseres i NKR? Disse kursene tilfører jo mer ny kunnskap for fagarbeideren enn de lærte på videregående?
Det er ikke mye som er mer fortvilende i et byggeprosjekt enn å forholde seg til en «mester» som er PRO eller SØK, for de har jo ikke kunnskapen for å påta seg disse oppgavene.
Selvfølgelig er mesterutdanningen en utdanning, med strukturert opplæringsløp, klare læringsmål, pensum og vurdering. Riktignok ikke en akademisk utdanning, men en yrkesbasert. Som kjent bygger den videre på gjennomført formell yrkesutdanning på minst fire år, og omfatter halvannet års teoretisk videreutdanning og minst to års relevant tilleggspraksis. Sistnevnte burde for øvrig også vært tellende siden det er et krav, og innholdet burde helt klart vært definert.
At mesterutdanningen er repetisjon fra videregående er heller ikke riktig. Det er bare å lese læreplanene, så ser man det. De ligger på udir.no og mesterbrev.no. Men selvsagt finnes det gode og mindre gode mestere på samme måte som det finnes gode og mindre gode leger, advokater, taxisjåfører osv. Dette har naturligvis også med erfaring å gjøre.
Velger man å gjennomføre utdanning på en samlingsbasert variant, f.eks. fordi man står i jobb, har det selvsagt mye å si hvor mye tid og dedikasjon man legger ned mellom samlingene, og hvor relevant jobben man har er i forhold til utdanningen.
Når det gjelder innplassering av mesterutdanningen i det nasjonale kvalifikasjonsrammeverket for livslang læring, er antakeligvis nivå 6 det mest riktige. Mesterbrevnemnda tar også til orde for dette på sine hjemmesider. Den tyske mesterutdanningen for tømrerfaget er allerede innplassert på nivå 6 i EQF, som er den europeiske varianten av NKR.
Kurs og etterutdanninger av kortere varighet slik du nevner, såkalte micro-credentials, blir i økende grad integrert i nasjonale kvalifikasjonsrammer rundt i Europa, og rundt halvparten av landene har gjort det allerede.
Norge har med andre ord vært en sinke i forhold til å verdsette yrkesbasert utdanning på samme måte som akademisk. Begge utdanningstypene er verdifulle og fyller funksjoner i arbeidslivet, hver på sin måte, men vi er ikke tjent med systemer (og holdninger) som favoriserer en gruppe fremfor en annen.