Forbrukerrådet har gjort en grundig forbrukerundersøkelse, som viser at over 40 % av oss nordmenn har opplevd problemer ved kjøp av håndverkertjenester. Det er et høyt tall. Problemene knytter seg til dårlig faglig utførelse, dårlig kommunikasjon og dårlig planlegging.
De ender gjerne opp i krangel om faglig utførelse og pris samt forsinkelse. Det er en fattig trøst at bruktbilkjøp er enda mer konfliktfylt enn kjøp av håndverkertjenester.
Hvorfor blir det slik?
Rapporten er et grundig arbeid, og få steder blir ordet «håndverker» hyppigere brukt. Men kan vi være helt sikre på at de som telles, måles og lages statistikk av faktisk er en ekte faglært håndverker? Man er ikke håndverker, selv om man har to hender. Vet de som spør, og de som svarer i undersøkelsen, om det egentlig er en håndverker de har hatt besøk av?
I et marked med mange små aktører, homogene tjenester, lett å skaffe informasjon om pris, litt ledig kapasitet mellom oppdrag og lave barrierer for etablering, er det svært vanskelig å tjene penger. Det blir et nådeløst prispress, som forsterkes av svak bestillerkompetanse fra forbruker.
Thomas Hylland Eriksen sa at «vi lever i en tid der vi vet hva ting koster, men vi aner ikke hva de er verd». Dette kjennetegner forbrukerkjøp av håndverkertjenester i de store byene i Norge. Utenfor byene er markedet mer gjennomsiktig, og aktører som ikke skikker seg får oppleve at «evig eies kun et dårlig rykte». Den viktigste verdidriveren for en ekte håndverksbedrift er et godt rykte.
I store byer vil bedrifter med dårlig rykte alltid finne nye kunder, så lenge prisen er lav nok. En underskog av nystartede «håndverksselskaper» gjør det ekstra vanskelig å undersøke ryktet.
Forbrukerrådet har undersøkt mulighetene for å lage et torg/markedsplass for kun seriøse håndverksvirksomheter, etter modell av Finansportalen. Den tanken er god, men ble forlatt på grunn av kompleksitet. Det er en rekke ulike fag, og et høyt antall små og mellomstore bedrifter. Det er et kostbart og omfattende arbeid å kvalitetssikre bedriftene som skal inn i et slikt torg, og vedlikeholde en slik kvalitetssikring over tid.
Små bedrifter kan endre bemanning og struktur på kort tid, og nye aktører dukker opp i markedet som paddehatter.
Ingen ønsker å eie ansvaret for seriøsitet, og det å avvise/bortvise aktører fra slike markedsplasser kan være svært ressurskrevende.
Den som har en forretningsmodell med hyppig skifte av selskap og ingen plan om å følge reglene, vil ha et stort konkurransefortrinn i forhold til de som forsøker å følge reglene. Underverdenen blir godt hjulpet av forbrukere med lav bestillerkompetanse, som klamrer seg fast i laveste pris. Aktører som konkurrerer med kjellermennesker til kjellerpriser glir unna, og trekker teppet under de som forsøker å operere seriøst.
Nær 100% av alle anmeldte lønnstyverisaker i Norge blir i dag henlagt. De sakene som blir anmeldt er antakelig toppen av isfjellet. Allerede i 2018 gikk Kristin Skogen Lund ut i NHO og snakket om 28 milliarder kroner – det største ranet av fellesskapets penger – som forsvant årlig til arbeidskriminalitet.
Forbrukerrådets rapport peker på at kun 6 % av de spurte i undersøkelsen bruker standardavtaler, som er gratis. Forbrukerrådet peker på at et press på håndverker om bruk av skriftlig kontrakt i alle kundeforhold, kunne bedre situasjonen. Vi er noe mer i tvil om dette vil gi særlig endring. Utenfor storbyene i Norge er det antakelig ikke nødvendig.
I de store byene er det antakelig ikke nok. En kontrakt blir ikke bedre enn det man putter inn i den. En kontrakt forutsetter at begge parter har intensjon om å overholde innholdet. Mange håndverkstjenester begynner et sted og ender opp et helt annet, fordi oppdraget er uoversiktlig ved oppstart. En tannlege inngår heller ikke kontrakt før du har gapt opp. Likevel har vi tillit til at tannlegen faktisk er utdannet tannlege – og vi gaper.
En gjeninnføring av håndverksbrevordningen ville være verd å prøve ut i markedet til en Norsk storby. Håndverksbrev betyr at man må ha minimum fag- eller svennebrev som kompetanse for å få etablere håndverksvirksomhet og selge sine tjenester som næring. Dette mener vi ville gi en helt nødvendig forbrukerbeskyttelse.
Smilefjesordningen til mattilsynet er også et godt eksempel på en enkel ordning å sortere virksomheter til forbrukerens beste. Det blir lettere å orientere seg og vanskeligere å bli matforgiftet. Kanskje kunne arbeidstilsynet, skatt, a-krim, Fair play bygg og Fellesforbundet innføre smilefjesordning i sitt tilsynsarbeid.
Det er ikke gull alt som glimrer.
Det er ikke alle som er håndverker, selv om de har to hender.
Styreleder Åsmund Østvold og adm.dir. Eivind Andersen i Oslo Håndverks- og Industriforening, og Robert Steen adm.dir. i Bygghåndverk Norge
2 kommentarer til “Hvorfor er det så vanskelig å kjøpe håndverkertjenester?”
Som nyutdannet mester er det ikke tillatt å erklære ansvar i noen TTKL, da bryter man Plan & bygningsloven med forskrifter (Sak 10) og det er straffbart.
—
Da bør man enten gi en nyutdannet mester, kvalifikasjon (og fortelle ham at han er kompetent med Mesterbrev) slik at man «godtar» at praksisen er ferdig avlagt ved Mesterbrev. (fjern kravet til praksis ETTER Mesterbrev og/eller andre eksamener, eller utvid utdannelsen for mester til 8 år) Det er også svært oppsiktsvekkende at praksis som er opptjent FØR eksamen blir «nullet ut» i SG Hvorfor mener bransjen dette er greit? Dersom man ikke har godkjennelse til å erklære ansvar etter mesterbrev (SØK, PRO UTF), da har man heller ikke fagkompetanse til å virke i byggebransjen (dvs. da er man ufaglært).
—
Dette er jo helt latterlig sammenlignet med andre fagutdannelser, Når man er godkjent så er man godkjent og har man lyst å drive eget Mesterforetak, får man aldri godkjent to -fire års praksis uten å enten ansette en kompetent fyr, eller fortsette å være ansatt hos andre (konkurrenter) eller «juge» om praksis som de fleste gjør, uten å tenke over dette, men da bryter man Plan & bygningsloven med forskrifter (Sak 10) og det er straffbart.
—
For eksempel fagområdet Arkitektur TTKL, krever 4 års praksis etter Mesterbrev, dvs. man må ha vært i bransjen i minst 9-10 år før man kan tegne en garasje eller enebolig.
—
Meg bekjent finnes ikke fagområdet arkitektur i mesterutdannelsen i det hele tatt, derimot må man lære seg teknisk tegning og arkitektur på lærlingskole/yrkesskole (jeg måtte i 1987, tegne en enebolig og leverer tegneprøver til svenneprøven i tømrerfaget)
—
Samme problemstilling med Ansvarlig søker, 4 års praksis etter Mesterbrev, (her hadde jeg i min Mesterbrev utdannelse faktisk opplæring i byggesak)
—
Men 4 års praksis for å sende en søknad til byggesak, når jeg selv etter mer enn 40 år siden jeg sendte inn min første byggesak fremdeles får mangler i de fleste kommuner.
Dette skyldes ofte at på andre siden av bordet stilles ingen krav til kompetanse. Her finnes eksempler på folk som har rykket opp fra å vanne blomstene i kantine til å bli saksbehandlere i -byggesak og jeg tuller ikke.
—
4 års praksis etter Mesterbrev, ja da skal du holde på med å regelmessig sende inn søknader, og ikke bare en til to søknader pr år… da blir 4 år lett juks… Da bryter man Plan & bygningsloven med forskrifter (Sak 10) og det er straffbart.
—
Jeg tror ikke det finnes en eneste mester i Norges land som har startet med «riktig kvalifikasjon» til å erklære ansvar i byggesak. (selv har jeg Mesterbrev fra 1994) Man kan i prinsippet ikke erklære ansvar for å kappe en 2’’ x 4’’, til en utedass, uten at man bryter SAK 10 (Det er nok ikke lenge før man risikere å bli fengslet her også, jf. Tjøme saken der arkitekten fikk fengsel.)
—
Mesterbrevet gir dermed et falskt trygghetsbilde av hvilke kvalifikasjoner mesteren faktisk besitter, slik både Mesterbrevnemnda og Byggmesterforbundet markedsfører dette.
—
Likeledes krav til seriøsitet; Myndighetene er flinke til å utbasunere seriøsitet med SG, men de fleste foretak har før eller siden opplevd at de ikke klarer å betale skatter og avgifter ved forfall og noen har ikke planlagt dette heller, men har du SG logo på bilen, er man som kunde trygg…
Dette virker faktisk som svindel mot private forbrukere som tror de er trygge her.
Hva mener dere om dette? (Staten gir jo ingen garanti om ting går galt) –
De fleste beslutningstakere både private og profesjonelle aner så godt om ingen ting om SG. Selv har jeg hatt SG i TTKL 2, fra ca. 2000 – 2018 (SØK, overordnet PRO og UTF) for deretter valgt å stå utenfor ordningen, kun to ganger har jeg blitt spurt av mine oppdragsgivere om jeg har SG , og når jeg spør hvilken fagområdet, se det ut som et spørsmålstegn.
De aner ikke hva det betyr. Når jeg snakker med andre bransjeaktører og de spør meg om SG, forteller jeg de at dersom de virkelig ønsker denne «flotte logoen på firmabilen», er det bare å søke i den aller laveste kategorien, da lyser det jo seriøsitet lang vei…
—
Jeg tror ærlig og oppriktig at de aller fleste aktører i bransjen også inkl. Byggmesterforbundet og Mesterbrevnemnda aldri har tenkt over denne problemstillingen. Men når man jobber med byggesaker (som jeg har gjort de siste 18 årene på fulltid) så ser man galskapen, og jo mer man leser i og setter seg inn i forskriftene, desto verre blir det.
—
Jeg er rystet over den kunnskapsløsheten som råder om ansvarsrett systemet. Jeg benyttes også ofte som sakkyndig takstmann i rettsaker, der det er byggesaker involvert, og har både advokater og eiendomsmeglere på kundelisten.
—
Et annet området som bør aktualisere er garanti til Bustadoppførinsglova, her bør myndighetene kunne tilby dette som forsikring (som alle kan kjøpe), da det er mange seriøse aktører som må si fra seg oppdrag, fordi de ikke kan stille garanti pga. å for eksempel underskudd i forrige regnskapsår. Det er eksempler på både store og små aktører som rammes av dette og ingen bryr seg om det heller … jeg møter flere firma som ser dette som et stort problem med å bygge 130.000 boliger i årene fremover..
—
Fokus hos bransjeorganisasjoner MÅ IKKE på å få mer kontroll og reguleringer, fokus må ligger på å gi den norske håndverkeren den fagkomtansen han TROR de har fått. Med Mesterbrev og Svennebrev/fagbrev i byggfag. Slik at de kan konkurrer med blomsterdekoratører og keramikklærere om oppdrag, dagen etter Mesterbrev er mottatt. Krav om 4 års praksis etter Mesterbrev og/eller teknisk fagskole vs. 0 års praksis som selvbygger tilsier at bransjen selv, anser en mester og /eller en fagskoleingeniør med 120 studiepoeng som ufaglært og inkompetent i byggesak.
Lars Einar Ulriksen
Byggmester & ansvarlig søker (i TTKL2)
Det er nok like stor forskjell på kveliteten mellom den best og den dårligste tannlegen, som det er mellom den beste- og dårligste håndverkeren. Kundenes sikreste måte å trygge seg på, er å be om flere referanser, og hører hvor fornøyd eller misfornøyde tidligere kunder er. Lar Einar Ulriksen påpeker godt hvordan myndighetene har gått seg helt ville i regelverket, et regelverk som er dødfødt i forhold til å sikre en viss kvalitet.