Ofte handler politiske diskusjoner ute i kommunene om hvor og hvorfor man ikke skal bygge.
Samtidig kan det virke som om man glemmer argumenter for hvorfor vi skal bygge.
Besøker du en barnefamilie i Porsgrunn, den samme familiens besteforeldre i Tromsø og den single onkelen deres i Kristiansand, får du se tre helt ulike hjem. Men det alle husholdningene sannsynligvis har til felles, er at de selv eier boligen de bor i. Dette gjelder nemlig for de aller fleste i Norge. Men er dette i endring?
Dagens prisnivå gjør unge som ønsker å etablere seg med egen bolig helt avhengig av hjelp fra foresatte. Det kan ikke være en forutsetning for norsk boligpolitikk at man har foreldre som kan hjelpe. Mange har ikke det.
Høy eller lav boligbygging, og høy eller mindre høy terskel for å kjøpe egen bolig, er ikke styrt av naturlover eller tilfeldigheter. Det er i stor grad styrt av kommunepolitikerne der folk bor. I de kommunene som lykkes med å tilrettelegge for boligbygging, ha mer enn nok byggeklare tomter avklart og kort saksbehandlingstid, ja der er også inngangsbilletten lavere for førstegangsetablerere.
Man unngår de aller høyeste prisene og aller mest brennhete budrundene. Og motsatt, der boligbyggingen går tregere, blir boligprisene unødvendig høye. Boligpolitikk bør derfor være et hovedtema i årets kommunevalgkamp.
Det er nemlig kommunene og kommunepolitikerne, enten det er i Porsgrunn, Tromsø eller Kristiansand, som har makt til å styrke eller svekke den norske boligmodellen.
I NBBLs boligvennlighetskåring har vi kartlagt hvilke kommuner som lykkes med boligvennlighet og ikke.
Skal vi redde den norske boligmodellen der nesten alle har mulighet til å eie egen bolig, må det bygges mer og tilbudet av boliger økes slik at de av oss som er så heldige å ha bolig ikke «trekker stigen opp etter oss».
Det er lokalpolitikerne på valg til kommunestyrer over hele landet som i stor grad avgjør hvordan den norske boligmodellen skal se ut fremover.
Denne kronikken ble først publisert i Dagsavisen