Tårnhus fra 1890 gjenskapt i Stavanger

– Dette er et byggeprosjekt vi er veldig glade for! sier Hanne Windsholt, byantikvar i Stavanger.

Huset lokker fram smilet hver gang byantikvaren går til og fra jobb. Det står på hjørnet av Muségata og Peder Klows gate og er selve inngangsporten til den sentrumsnære bydelen Våland. Opprinnelig stod det et staselig hjørnehus her fra 1890-tallet, med tårn og spir, og ønsket velkommen inn til bydelen. Men det brant på 1970-tallet og ble avløst av et ferdighus med plastkledning.

– Dette var byens styggeste hus, sier Bente Molde Husebø som helt siden hun startet blomsterbutikken i første etasje i 1994, drømte om å eie huset. Da hun, sammen med mannen Ingve Knutsvik, fikk kjøpe det, kunne drømmen realiseres. Eiendommen, som også inneholdt et uthus med garasje, og et plastkledd murhus, skulle stå foran en fullstendig transformasjon.

De søkte om å rive det gamle uthuset og bygge ny moderne enebolig i townhousestil med teglkledning. Samtidig ville de rive ferdighuset fra 1970-tallet og gjenskape det originale hjørnehuset. Det var ikke selvsagt at uthuset kunne rives, men da byantikvaren så planene for hovedhuset, ble svaret ja:

– Helheten som eierne så for seg, var til det beste for trehusbyen, sier byantikvar Windsholt.

Rev alt over butikken

Byggmester Egil Knudsen på Sola fikk oppdraget med å bygge et nytt hus i gammel stil.

– Dette har vært veldig spennende, og ikke noe vi gjør hver dag, sier byggmester Ole Kristian Gjil som var prosjektleder.

Først ble uthuset revet i august og september 2019, og nytt hus bygget opp og gjort klart for innflytting i juni 2020. Deretter ble hjørnehuset dekket med presenning og revet. Bare etasjeskilleren over første etasje stod igjen, slik at blomsterbutikken på gateplan kunne holde åpent gjennom hele rivings- og gjenoppbyggingsprosessen.

Justerte detaljer for å oppfylle sikkerhetskrav

Med et par bilder som byantikvaren hentet fra byggesaksarkivet fra 1956, tegnet en arkitekt det nye, gamle huset.
– Utenfra ser huset stort sett ut som det gjorde før det brant. Innvendig er det moderne med malte gipsplater på veggene, sier Gjil.
Noen originale detaljer måtte strekkes for å oppfylle sikkerhetskravene i TEK17.

– For eksempel er høyden på rekkverket på balkongen en meter. Opprinnelig var det bare 70–80 cm høyt, sier han.

Selv om blomsterbutikken var i kontinuerlig drift, var den ikke upåvirket. Flere felt mindre felt, er skåret ut i gulvet og gravd ut med spade. Deretter ble det støpt nye betongfundament som de stålsøyler hviler på.

– Midtlinja i bygget er stål hele veien opp, forklarer Gjil.

Etasjeskillene fra 1970-tallet, var 25 cm tykke. For å oppfylle brannkravene (REI 60) er etasjeskillene nå 45 cm tykke. Opprinnelig ønsket man en takhøyde på 2,90 i 2. og 3. etasje. Det ble 2,80.

– Takhøyden ble redusert med 10 cm for at det ikke skulle bli for lavt under taket i loftsetasjen. Huset kunne ikke bli høyere siden det allerede har nådd maks mønehøyde på 13,5 meter, fortsetter prosjektlederen.

Fikk hjelp fra to muséer

Gamle prakthus har mange bygningsdetaljer som ikke er hverdagskost for dagens tømrere. Mye pynt skal på plass, pynt som ikke er hyllevare. Men med adresse i Muségata, var hjelpen aldri langt unna.

– Vi fikk låne sjablonger og maler fra Museum Stavanger like over gata. De tegnet vi av på seks toms planker og skar ut blant annet vindusdekorasjoner, takskjegg og balkongene. Vi måtte leie båndsag som takler så tykke materialer. Det gikk med tre dager på utskjæringene, sier Gjil.
Det opprinnelige tårnhuset hadde spir. Det måtte det nye også ha. Men en ting er å ønske. En annen å få det til. For hvem smir spir i disse dager?

– Etter å ha ringt flere, fant vi smeden i Arkeologisk museum. Det ligger i nabokvartalet, så vi trengte ikke å gå langt for å få smidd spiret, sier Gjil med et stort smil.

Skiferen på taket gir det nye huset en ferniss av alderdom. Det er ikke så rart, for skiferen er gammel. Den er gjenbrukt, og deler av den stammer fra Tau kirke på den andre siden av fjorden.

Blir bedre takhøyde i blomsterbutikken

Selv om mange uvante detaljer ga de små grå noe å bryne seg på, mener Gjil at den største utfordringen var å måtte ta hensyn til forretningsdriften i første etasje.
– Det ble mye tilrettelegging og planlegging av logistikk for å få det til å gå i hop, sier han.

Selv synes ikke butikkeieren at byggeperioden var spesielt problematisk.
– Det var noe støy, og noen kunder trodde vi holdt stengt, men ellers gikk det greit, sier hun.

Det som gjenstår på hjørnehuset etter besøket vårt like før påske, er noeninnvendige arbeider,    en felles takterrasse og heve taket i butikken.

– Taket henger ennå i det eksisterende bjelkelaget. Men vi har fôrt opp ny byggkonstruksjon og lagt nytt bjelkelag en halv meter over slik at takhøyden i butikken heves fra 2,40 til 2,70 meter, sier Gjil.

Gjør det skikkelig – eller la det være

Byantikvaren har følgende råd til de som vil bygge i gammel stil, eller en replika av et tapt bygg:

– Gjør det skikkelig eller la være. Det er alfa og omega å være nøyaktig med detaljene, sier hun.

Hvis man ikke er nøye med å ha riktige proporsjoner, takvinkler, vindusplasseringer, listverk og lignende, ender man ofte opp med et bygg som verken er fugl eller fisk.

– Det er lurt å tenke gjennom, og aller helst tegne ut, alle detaljer, for detaljutførelsen har mye å si, sier Windsholt.

Huseierne er stolte

Bente Molde Husebø og Ingve Knutsvik er fornøyde med resultatet.
– Man blir stolt av å eie et slikt hus sier Knutsvik, som ikke synes at det ble spesielt dyrt.

– Det er kanskje 10 prosent dyrere enn et vanlig standardhus. Ikke mer, sier han.
– Vi er ferdige med hjørnehuset i løpet av mai. Det siste vi gjør er å fjerne plastkledningen fra det lille murhuset og pusse veggen der, sier Gjil.