Stabburet tilbake etter 130 år

Stabburet ble solgt og flyttet da skysstasjonen ble nedlagt i 1890. I nesten 50 år sto det på Totenmuseet. Det var preget av mangelfullt vedlikehold da Per Idar Vingebakken fikk avtale med museet og Toten Historielag om å kjøpe det for 100 kroner for å flytte det tilbake til Grøna.

Siden 2011 har Vingebakken arbeidet for å føre Grøna tilbake til sin fordums prakt fra 1850-tallet. Stabburet er det nest siste av seks bygninger som kommer på plass før han kan regne tilbakeføringen som fullført.

Les også: Gårdstunet blir gjenskapt til gammel prakt

Inviterer til å bli over

Gårdbrukeren satser på gårdsturisme og sørger for at de gamle bygningene «vernes gjennom bruk» som også vernemyndighetene ønsker. Flere av bygningene på gården er innredet til overnattingsgjester slik de var på skysstasjonens tid. Nå blir dessuten stabburet fra 1741 innredet med fire leiligheter. Det blir også flere leiligheter i den siste bygningen som skal bygges til vinteren. I tillegg er det utleierom med bad og WC i hovedhuset og det er selskapslokale i et nybygd laftet fjøs.

Plukket ned stokk for stokk

Da snøen hadde gått i april fjor, ble stabburet klargjort til flytting fra Totenmuseet. Taksteinen ble tatt av før takkonstruksjonen fulgte, og stokk for stokk i veggene ble plukket ned. Håndlafteren Øystein Solhaug var engasjert til jobben og sørget for å merke hver stokk. Han hadde med seg Hans-Henning Gaarder og Stian Haugen som har jobbet som håndverkere for Vingebakken siden 2011. De var også med da stabburet skulle reises igjen utpå våren i år.

Stokkene ble fraktet til Gotterudsaga på Vestre Toten. Der fjernet og erstattet Solhaug det som var råttent med nytt friskt tømmer, og tok ut åpninger til fire nye vindusglugger som også blir rømningsveier i bakveggen.

Mose som isolasjon

Da gjenoppbyggingen kunne starte i våres, ble stokkene heist en og en fra bil og lagt på plass av Solhaug og Gaarder. Stian Haugen sørget for å koke mose som ble lagt i mosefaret mellom stokkene.

– Mosen er tørr når vi får den, og må kokes, eller i hvert fall lunkes, for å få ut skitt som kan være i den. Når den er våt, er den lettere å legge ut, forklarer Solhaug.

Han sørget for å tette bedre mellom stokkene enn det opprinnelig var fordi det skulle være oppvarmet rom innenfor.

Taket ble lagt på de gamle åsene. Oppå dette ble det lagt en hel takkonstruksjon med trefiberisolasjon.

Lafteknutene er utsatt

Alle lafteknutene var råtne. I det ene hjørnet var det meste råtnet helt bort. Siden det ville blitt en for stor jobb å lafte dem opp på nytt, ble løsningen å sikre stokkene med tredumlinger.

– Vi borer gjennom den ene stokken ned i den under og banker inn dumlingene flere steder for å stabilisere veggen: Der det var lange spenn, der det var felt inn nytt tømmer, og ved dører og vinduer, forklarer Øystein Solhaug som driver eget laftefirma.

– Svillstokkene måtte også skiftes. De har lange spenn og utgjør ramma i laftekassa. Så selv om det var mye friskt tre i dem, måtte de skiftes, fortsetter han.

Solhaug har laftet mye nytt og reparert mye gammel laft, men har aldri jobbet med tømmer som er så gammelt som fra 1741.

– Til og med i svillstokkene var det mye frisk tømmer i fortsatt. Deler av det er brukt i pilarene som stabburet står på, forteller han.

Gran i høyden

– Får du like godt tømmer i dag?

– Ja, de stokkene vi skiftet ut, var gran som var hentet på 6-700 meters høyde på Lauvhøgda på Totenåsen. Den var like tettvokst som de opprinnelige stokkene, forteller Solhaug.

Han legger til at det var vanlig å lafte med tømmer som var tilgjengelig der det skulle bygges. På Grøna var det gran, og det ble derfor også brukt gran i de nye stokkene.

I stedet for lafteknuter i hjørnene, ble det bygd hjørnekasser, en løsning som også er brukt i de andre bygningene på gården.

Åpner til rømningsvei

Utvendig ser stabburet ut som det var opprinnelig, bortsett fra at det er lagt inn små vinduer i bakveggen og i gavlveggene. Lukene i bakveggen blir rømningsveier for de fire leilighetene som innredes i stabburet. Leilighetene får høy standard med bad og kjøkken. Men interiøret preges av gamle tider. På gulvene ligger det gamle gulvbord, karakteristisk med ulike bredder med topp og rot annenhver gang. Det grove tømmeret i ytterveggene blir også kledd inn med gammel panel. Gulvbord og panel kommer fra ulike bygg som er revet og som Vingebakken har fått tips om og reddet unna. Han har regnet med at de kunne komme til nytte en vakker dag, som nå da stabburet skulle innredes.

Varme i nytt gulv

Det opprinnelige gulvet er bygd med halvstokker. Oppå dette er det lagt et bjelkelag med spaltegulv til vannbåren varme.

– Vi la gulvborda slik at det ble et mellomrom for annethvert bord der vi kunne legge ned sløyfene til gulvvarmen, forklarer Haugen og Gaarder.

Daglige utfordringer

Da vi var på besøk, holdt de på med å rette av den ene gavlveggen, og en av stokkene måtte hogges til for at ikke utforingen skulle bli for tykk.

– Vi retter opp en del, men alt må ikke være i lodd som i moderne leiligheter. Her er det ingenting som er A4, fastslår Gaarder og Haugen.
De synes jobben er spennende fordi de hver eneste dag møter på utfordringer som de må finne ut av.

– Når vi først vet at det er rett nok, går panelingen raskt.

Små bad med alt

Som skille mellom leilighetene, er det doble vegger som er kledd med gips for å hindre brann og lyd.

Midt i leiligheten er bindingsverket til bad og tekniske rom kommet opp.

Det blir kompakte bad, men med plass til det man trenger. Teknisk rom blir fylt opp med varmtvannsbereder og anlegg til gulvvarme.

Leiligheten i andre etasje er innredet med hems. I vanlig etasjehøyde kles tømmeret i gavlveggen inn som i de andre leilighetene, men i den øvre delen, opp mot det gamle åstaket, er tømmerveggen intakt.