Tidligere lå tømrerens kompetanse i materialkunnskap, konstruksjonslære og formforståelse. Nå handler det mer om å kjenne til ulike produkter og monteringsspesifikasjoner. Vi mangler de tradisjonshåndverkerne som skal forvalte eksisterende bygninger, skriver kronikkforfatteren. (Illustrasjonsfoto: Byggmesteren)

Troll og kontroll i norsk bygningsverden

– Vi mangler ikke bare faglærte utøvere, vi mangler tradisjonshåndverkere. Kunnskapen som trengs for å holde liv i husene våre, er i ferd med å forsvinne, skriver bygningsantikvar Fredrik Jensen.

Hus er huler. Og her inne befinner vi mennesker oss veldig ofte. Hus er rammer og reder. De er hjem og investeringsobjekt. De er kasser, smykker, spor og signaler. Fasadene er plakater som roper ut stil, historie, verdier, markeringsbehov, samfunnsforhold og stedsopplevelse. – Alt som gjør byer og bygninger spennende!

Hus tenkes, tegnes og bygges. Paradokset er at vi, i vårt kompetansekrevende samfunn, vanner ut fagkompetansen i håndverksyrkene – det avgjørende leddet for sunne, og holdbare hus.

Bygningsantikvar Fredrik Jensen. (Foto: Privat)

Faglig forståelse flyttes fra utøver til segmentert produktutvikling. Dermed abstraheres også krav og kriterier for den helhetlige kunnskap husbygging krever. «En snekker og nok en snekker» dikter Wildenvey og slutter historien med knall og fall.

Virke og virkelighet

I de videre linjene lar jeg snekker- og tømrerfaget representere håndverksyrkene. Og deres hverdag har vært i stor endring de seneste tiårene. Tidligere lå mye av tømrerens fagkompetanse i materialkunnskap, konstruksjonslære og formforståelse.

– Erfaring og historisk forståelse er nødvendige kunnskapsbanker i det kommende grønne skiftet.

I dag handler byggeprosessen langt mer om å være orientert om ulike produkter og monteringsspesifikasjoner. Parallelt med fremveksten av prefabrikkerte løsninger og maskinautomatisert produksjon, svekkes altså behovet for den kompetanse tradisjonell yrkeserfaring representerer.

Hel ved – men ikke helt med

Norske hus bygges etter Forskrift om tekniske krav til byggverk, Tek17. Dette er gjeldende teknisk standard. Og dagens tømrerutdannelse er tilpasset Tek17. En konsekvens er at materialer og metoder ment for nye hus, i uforstand også brukes ved arbeider på eldre bygninger. Men disse har andre konstruksjoner og dermed en annen bygningsfysikk enn nybygg.

Bygningenes helsestatus endres fra sunn til sårbar. Der begynner historien om mugg og sopp som stats- og forsikringsfinansiert vekstnæring.

– Vi mangler ikke bare faglærte utøvere, vi mangler tradisjonshåndverkere.

Forvaltning og forvikling

Eldre håndverkere pensjoneres fortløpende. Vi mangler ikke bare faglærte utøvere, vi mangler tradisjonshåndverkere som kan forvalte eksisterende bygninger. Heldigvis er det et stort miljø som holder kunnskapen ved like, men den må formidles videre til nye generasjoner. En vegg kan være ute av lodd. Her er en bransje ute av balanse.

Å bygge er kunnskap. Samtidig er den posisjonering og produktplassering fra tunge aktører. Blir premissene flyttet fra håndverksmessig materialforståelse til teknisk komponentbeskrivelse, blir byggebransjen også en risikosport.

– Håndverksutdannelsen er kunnskapsforedling fra tidenes morgen frem til dagens nivå.

Å bygge har aldri vært mer bundet opp av krav og spesifikasjoner enn i dag. Og få ting er mer gjennomprøvde enn hus. Likevel har hus aldri vært mer sårbare. Vi skal bygge i formspråk som speiler vår tid. Vi skal være innovative, men utvikling og nyskaping er først og fremst å stille de riktige spørsmålene.

Sanser, kunnskap og erfaring skal skille skitt fra kanel. Her er vi avhengige av håndverkerens forståelse.

Snarveier

Stadig opplever vi at det som presenteres som miljøriktige løsninger, i stedet er produksjonstekniske snarveier som gir produktene begrenset holdbarhet. Dette er paradokser som går under radaren i tekniske kravspesifikasjoner. Og det er ressurssløsing av verste merke.

– Bygningenes helsestatus endres fra sunn til sårbar.

Håndverksutdannelsen er en kontinuerlig kunnskapsforedling fra tidenes morgen frem til dagens nivå. Vi er midt i en revolusjon i utviklingen av nye materialer og konstruksjonsmetoder. Samtidig vokser det frem en parallell med for eksempel massivtrehus, en moderne variant av velkjent laft.

Her er altså gammel viten relevant og gammel byggemåte høyaktuell, men med moderne vri. Tradisjon er stagnasjon, mens erfaring og historisk forståelse er nødvendige kunnskapsbanker i det kommende grønne skiftet.

Snu problem til potensial

Markedet for tradisjonshåndverk er størstedelen av norsk bygningsmasse. Gode solide hus med mange år foran seg hvis de blir riktig håndtert. Interessante prosjekt og oppgaver i kø for kvalifiserte snekkere, murere og malere som vil ha variert og interessant arbeide.

Men Norge mangler altså håndverkerne som forvalter hus på husets premisser. Derfor får bygninger som har klart seg i generasjoner, nå våre livsstilssykdommer. Ikke bare det – de blir også kjedelige kopier av seg selv. Sjarm og særpreg byttes ut med standard hyllevare. Vi tar både levetid og personlighet fra husene våre. – Det er da ikke det vi vil?

– Faglig forståelse flyttes fra utøver til segmentert produktutvikling.

Det finnes heldigvis unntak. For eksempel, parallelt med all nybyggingen i Oslo, drives prosjektet «Murbyen Oslo». Dette for å bøte på nyere skader som oppstår på eldre bygårder på grunn av feil oppgradering.

Vi ser det igjen – man må forstå konstruksjon og materialer, og hvordan det som tilføres får konsekvenser for det opprinnelige. Dette kunne håndverkerne tidligere, nå må glemt kunnskap hentes frem.

Prosess og perspektiv

Moderne bygninger er komplekse. Ofte mer kompliserte enn avanserte. Vi ønsker oss bærekraftige bygninger, men urovekkende mange profilerte prosjekt – bortenfor parametere som forvaltning, drift og vedlikehold – viser at innmat og fasader må saneres etter få år, de kan ikke utbedres. Flere nye boligprosjekt er komprimerte, overprisede drabantbyer – vi velger bare andre beskrivelser. Vil noen spå levetid og fremtidige kostnadsrammer?

– Paradokset er at vi i vårt kompetansekrevende samfunn, vanner ut fagkompetansen i håndverksyrkene.

Arkitektur er konkurransesport. Byggene er en oppvisning mot omverdenen, og hver tidsepoke har kronet seg selv med monumentale bygninger. I løpet av få år har vi fått nye signalbygg som strekker teknikk og form.

Byggene gir mestringsfølelse, de bekrefter hvilket teknisk avansert, estetisk og trendy nivå vi moderne nordmenn befinner oss på.

Det vi fornekter, er at vår generasjons prestisjebygg er neste generasjons problembygg. I bygningsarven ligger både berikelse og belastning.

 

Kronikkforfatter Fredrik Jensen er bygningsantikvar og kan kontaktes via bygningsvernlosen.

Denne kronikken sto først på trykk hos NRK Ytring og er gjengitt med forfatters tillatelse.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *