I dag er det imidlertid slik at de som ikke har mulighet til å legge minst 100.000,-kroner i denne sparebøssa hvert år, det vil si betale avdrag på boliglånet, ikke får delta på sparefesten.
Myndighetene/ bankene har bestemt at denne gullkantede muligheten gjelder bare for de rikeste, eller de som har foreldre som er i stand til å hjelpe dem med kapital. Mange av de foreldre som har denne muligheten, var så heldige at de ikke måtte ut på leiemarkedet da de skulle skaffe seg tak over hodet. Det var på den tiden sentrale politikere og myndigheter la til rette for at landet kunne utbygges, og folk fikk eie sin egen bolig. I dag er det dessverre slik at ikke alle får like muligheter, og man skaper større klasseskille mellom de som kan få hjelp av sine foreldre og de som ikke har denne muligheten. Siden barn, og senere ungdom, ikke selv kan velge seg foreldre, synes jeg dette er urettferdig.
Nedbetale når de har råd
Jeg forstår ikke hvorfor det må det være slik at vi må nedbetale en vare som stort sett stiger med inflasjonen hvert år? Skal man lære av historien, kan man spørre seg selv om det hadde vært noen katastrofe om de som bygde på 1970-tallet ikke hadde nedbetalt sine lån. Hadde det vært noen katastrofe om disse hadde hatt sine boliglån i størrelse fra ett til to hundre tusen kroner i dag? Om de som bygde på åttitallet hadde hatt sin boliggjeld på mellom to og fire hundre tusen, hadde heller ikke vært noen katastrofe for samfunn, banker eller boligeieren selv. Og slik kan man fortsette å resonnere, og boligeiere kunne nedbetalt lånene når de hadde råd, og ikke den perioden av livet da de har dårligst råd.
Jeg mener det ikke finnes noen fornuftig begrunnelse for at det skal være slik at en bolig, som har en levetid på mellom 40 og 60 år og ofte også lenger, må være gjeldfri i løpet av for eksempel 20 år. I løpet av den samme perioden vil jo verdien på denne boligen minst ha doblet seg.
Skal man lære av historien, er bare tomteverdien i sentrale strøk vesentlig høyere i dag enn boliglånene som ble gitt for ca. 20 år siden. Ut fra dette skulle det aldri vært nødvendig å betale avdrag.
Boligprisene stiger mer
Slik det har vært de siste årene med lav rente, er det faktisk slik at prisoppgangen på egen bolig har vært større enn innbetalte renter. De som har kommet seg inn på boligmarkedet, har i visse tilfeller dermed bodd helt gratis. Boliger som er bygd i årene mellom 1970 og 1980 der jeg bor, har steget i verdi med cirka 50.000 kroner hvert eneste år.
Den som skal skaffe seg bolig i dag, får først spørsmål om man har fast arbeid. For å få fast arbeid, kreves utdannelse, noe som for de fleste medfører studielån. Så skal man stifte familie og skaffe bolig, blir man møtt med kravet om betjeningsevne og egenkapital.
Man må spare seg til egenkapital, og i mellomtiden må man leie bolig.
Alle vet at det ikke er mulig å spare seg til egenkapital når man leier bolig som har inflasjonsjustert husleie, for senere å kjøpe en bolig som i samme tidsperiode har blitt dyrere og dyrere for hvert år.
Dette tvinger flere og flere ut på et leiemarked der husleia stiger med inflasjon, og den som leier har ingen sparebøsse slik andre som eier sin bolig. Selv om man låner til bolig uten å nedbetale, gjør verdistigningen (inflasjonen) egen bolig til en gullkantet sparebøsse.
Avdragsfrihet i 20 år
Jeg mener at historien har vist at dagens krav til nedbetaling av boliglån er uheldig. Lån til kjøp av bolig bør i stedet ha en fleksibel nedbetaling som reflekterer verdien av boligen. Dette betyr at et boliglån kan ha en fleksibel, nærmest ubegrenset avdragstid. Låntaker bør kunne bestemme når de vil være gjeldfrie, så lenge objektet som belånes gir tilstrekkelig sikkerhet for lånet. Det skulle være lovfestet en rett til avdragsfrihet i minst 20 år.
Endres regler for nedbetaling av lån på bolig, vil mange som i dag leier kunne kjøpe seg egen bolig og få vesentlig lavere bokostnader enn de har ved å leie. Bruk av bolig som investeringsobjekt til utleie, blir mindre attraktivt fordi færre tvinges ut på leiemarkedet. Dette vil også skape en bedre balanse i boligbyggingen, da etterspørselen etter bolig vil komme fra dem som har behov for bolig og ikke bare fra dem som tenker bolig som investering.
Jeg skriver dette fordi jeg leste en artikkel i VG onsdag 8. januar der det ble referert til forbrukerøkonom Magne Gundersen, Sparebank 1 og privatøkonom Monica Haftorn Iversen i Danske Bank.
Budskapet var at 217.000 personer i Norge ikke tåler renteoppgang.
Mitt svar på dette er: Det er ikke rentene, men tilbakebetaling av boliglån og avdragstiden som er problemet. Begge de omtalte personer representerer institusjoner som er med og forsterker folks problemer.
Rentefradragene
Bygde man bolig før 1980, hadde man også gleden av å få tilbakebetalt merverdiavgift i forhold til antall kvadratmeter bygd bolig. Dette ble det slutt på, men myndighetene var rause og økte husbanklånet tilsvarende, kjempegave med prisstigning over natta på ca. 20 %. En annen stor endring skjedde omtrent samtidig (80-årene) da man endret fradragsmulighetene for renter på boliglånet fra fradrag direkte på inntekten, til godskrevet bare 28 % av renteutbetalingen.
Utbyggingsavtaler som melkeku
Gjennom bruk av utbyggingsavtaler, har boligkjøpere blitt kommuners og statens melkeku i forhold til betaling av infrastruktur, ledninger for strømtilførsel, kloakkledninger, offentlige vegkryss, nye forskriftskrav og offentlige avgifter. Noen glupinger i kommunene fant på at dette skulle være det nye tiltaket som skulle skaffe kommunen mer inntekter, eller spare utgifter. Det kan virke som om de som forhandler utbygningsavtaler for kommunene ikke tror disse kostnadene må dekkes inn gjennom tomteprisen. Det har heldigvis etter hvert kommet statlige regler for hva som kan inngå i slike avtaler, men dette reduserer ikke myndighetenes oppfinnsomhet i forhold til å pålegge boligkjøpere økte kostnader.
Det finnes ingen rimelig begrunnelse for at de som kjøper tomter og boliger i dag skal finansiere infrastruktur som er til offentlig utnyttelse og allmennyttige formål. Det må være en oppgave for fellesskapet og bekoste tilførselsveier, avkjøringer, rundkjøringer, vann, kloakk, strøm. Slik det er i dag, blir ikke likebehandlingsprinsippet ivaretatt når beboere på nyere boligfelt først betaler for all infrastruktur, både internt og eksternt, for så siden og bli pålagt både vedlikehold og drift gjennom egne etablerte velforeninger. Dette skjer samtidig som de som kjøpte tomter før såkalte utbyggingsavtaler var oppfunnet, sitter uten økonomiske utlegg mens kommunen vedlikeholder veisystemet, måker snø og foretar utbedringer når det er behov for dette.
Som om ikke dette var nok, kom det i 2013 nye regler som fjernet refusjonsordninger for merverdiavgift på arbeidskraft ved opparbeidelse av boligfelt.
Nå er det ulik merverdiavgiftskostnad avhengig av om kommunene privat utbygger eller grunneier selv opparbeider boligfeltet! Forstå det den som kan?
Boligkundenes interesseorganisasjon
Det er skremmende å se hvordan de som skal inn på boligmarkedet er fritt jaget vilt, uten noen rettigheter eller beskyttelse. I alle andre bransjer er det interesseorganisasjoner som ivaretar sine medlemmer, og blir de ikke hørt, så hyrer de inn såkalte lobbyister. Ved etablering av nye tomtefelt, blir det ofte brukt uttrykk som den som «utløser kravet» til en ny rundkjøring, tilførselsvei, ny trafo eller annet, må betale oppgraderingen.
Hvis det skal være slik at en oppgradering av infrastruktur skal belastes bare dem som utløser dette behovet, er det interessant og trekke paralleller til andre samfunnsoppgaver som bygging av veier, skoler, etc. Da er det bare de som er skyld i trafikkøkningen, eller de barna som sprenger skolekapasiteten, (de uheldige siste, de som sprenger grensen) som må betale oppgraderinger, ny vei eller skole. Alle politikere og myndigheter må forstå at dette er feil, og det må komme klare regler som retter opp denne skeivbelastningen som pålegges dagens boligkjøpere.
Jeg vil hevde at det ikke bare er den siste dråpen som gjør at glasset renner over, det er av stor betydning hva som var i glasset fra før.
Helt fra motorveien
Leser i Romerikes Blad 21. januar at leder av hovedutvalget som samferdsel i Akershus tar til orde for at de som kjøper tomt i ny bydel på Jessheim skal være med og finansiere en motorveiavkjørsel som ligger 3,5 km fra feltet. Begrunnelsen er at trafikken inn til dette området etter hvert vil komme nordfra. Samme person sto fram i en forsamling for noen måneder siden og klaget over høye tomtepriser på Jessheim, da selvfølgelig med en annen hatt på hodet, og da var det grunneiere som var grådige.
Jeg tror det er flere årsaker til økte bokostnader, jeg har påpekt noen, og kan bare opplyse at tomteprisene rundt Jessheim har steget med opp mot 800 % de siste 20 år, mens byggekostnadsindeksen har steget med litt over 100 % i samme periode. Prisstigningen på tomter gjelder ikke bare Jessheim, men store deler av hele Øvre Romerike.
Den skeivfordeling og dermed mangel på likebehandling jeg har påpekt, er det politikeres ansvar og rette opp. Vi må bare håpe at det gjennom endret regelverk og låneordninger kan leggers til rette for at flere kan skaffe seg sin egen bolig.
Takk for oppmerksomheten!
Trygve Johnsen, Fenstad Bygg.