Kort sagt er flere blitt involvert, ikke minst de som arbeider «på gulvet». Engasjementet er økt, og interessen for å delta i praktisk HMS-arbeid er merkbart større.
Verneombud og andre som har ansvar for gjennomføringen, har fått en enklere og mindre stressende hverdag.
Lege Tina Bruun ved Alna HMS har samarbeidet med Byström de siste månedene, og sammen presenterte de to de gode resultatene på HMS-dagen for byggebransjen på Lillestrøm i fjor.
Mange flere deltar i prosessen
Byström forklarer: – Et godt eksempel på forandringer jeg har fått til, er sikker jobbanalysene. Tidligere var dette en prosess som i stor grad ble styrt ovenfra. Det ble gjort et forarbeid, før noen ganske få kom sammen og fattet beslutningene. Prosjektleder/produksjonsansvarlig, verneombud og noen baser deltok. Flertallet av dem som skulle utføre jobben fikk så beskjed, uten mulighet for å påvirke prosessen.
Men folk kan tenke selv, bare de blir bedt om det og får anledning til det.
Derfor blir de som skal utføre jobben bedt om å bidra aktivt, helt fra forberedelsene. Alle involveres og engasjeres på en helt annen måte enn før, og interessen for helse og sikkerhet har økt påtakelig. Vi har også noen korte HMS-samtaler over kaffekoppen på morgenen, før vi tar fatt på nye oppgaver.
Flere må snakke sammen
Det er ofte en «kulturkollisjon» mellom de som lager regler og de som skal bruke dem i praksis. De som leder og de som utfører må snakke samme språk, og ledelsen må hente inn kunnskapene der de finnes, nemlig hos dem som har den praktiske erfaringen.
Ved å få folk fra alle nivåer til å kommunisere, styrer vi klar av den gamle kulturkollisjonen, sier Bystrøm.
Og mer enn det, når folk tas med på råd og får medansvar, bedres samarbeidsmiljøet og tonen på arbeidsplassen. Samtidig letter det litt på det tyngende ansvaret for Byström og andre som har gjennomføringsansvaret. Helse, miljø og sikkerhet ivaretas rett og slett på en bedre måte.
Stress i byggebransjen
– Jeg har samarbeidet med mange som har «gått på en smell», men Per er den eneste jeg har hatt med på en presentasjon, sier Bruun. Hun er glad for at han ikke bare har vært villig til å stå fram med det som skjedde, men har hatt vilje og evne til å snu det til noe positivt.
Som lege har hun erfaring for at det er mennesker som har engasjement, rett og slett de beste, som havner i slike problemer.
– Stress og utbrenthet er noe en gjerne forbinder med kontorarbeid, men det er ganske utbredt i byggebransjen, særlig blant baser og andre med lederfunksjoner, mener Tina Bruun.
Hun setter stor pris på samarbeidet med Byström, og de mulighetene som åpner seg fordi han har valgt å være åpen med det som skjedde.
– Bygg og anlegg er en veldig flink bransje når det gjelder å ta vare på det fysiske arbeidsmiljøet. Men det psykososiale har det vært vanskelig å finne en vinkling på. Årsaken er bl.a. at det er et «tøft» miljø i bransjen, og det ligger dårlig til rette for å stå fram med problemer av dette slaget.
Men gjennom at Per Byström våger å stå fram med det han har opplevd, har vi fått den innfallsvinkelen vi har savnet. Jeg er av den mening at alt som rammer oss mennesker oppleves omtrent på samme måte av alle. Derfor kan man bruke ett menneskes erfaringer til å hjelpe andre. Pers tilfelle gir erfaringer om hva det vil si å stå alene med problemene, og deretter hvordan god kommunikasjon og bred deltagelse fører til bedring for alle, fastslår Tina Bruun.
For mye «ja-menneske»
– Prosjektet jeg jobber på er den nye Lysaker jernbanestasjon. Miljøet er utrolig stressende og krevende: Tidsfristene er trange, og vi jobber blant tog som suser forbi døgnet rundt, og kabler med 16.000 Volts strøm. I tillegg jobber vi både i høyden og dybden, så dette er en byggeplass med utfordringer langt over det vanlige, sier Byström.
Han forteller at han er et «ja-menneske», og tok på seg altfor mye ansvar i jobben som hovedverneombud. Dette førte etter hvert til at han ble slått ut.
– Jeg hadde rett og slett ikke evnen til å sette grenser. Jeg sa ja til alt, og gjennomførte det selv, uten å henvise eller delegere til andre. Det bare måtte gå galt, konstaterer han. Uten å gå i detalj, kan vi fortelle at søvnløshet, rådløshet og utmattelse gjorde at Per måtte kaste inn håndkleet før påske i fjor.
Etter lang sykemelding og ikke helt vellykkede forsøk på å komme tilbake, kom han i kontakt med Tina Bruun i august i fjor. Resten er historie, som det heter. En god historie!
Artikkelen er hentet fra Byggmesteren nr 4-08.
Bladet du kan bestille her ..