Dette var dråpen, tenkte jeg omsider, som fikk begeret til å flyte over.
Jeg hadde nettopp tilbrakt en givende helg i Trondheim, hvor den årlige Arkitekturdagen til Norske Arkitekters Landsforbund fant sted denne gang, og der kom jeg i prat med en av byens mest anerkjente arkitekter som fortalte om Trondheims behov for et faglig sterkt byplankontor, han etterlyste en helhetstenking i reguleringen av bebyggelser og byrom. Jeg svarte at samme problem preger min hjemby Oslo og vi konkluderte med at spørsmålet gjelder de fleste norske byer nå i vår markedsstyrte byggeboom-tid.
Dette dilemma har jeg omtalt tidligere i denne spalte (se Byggmesteren 4/06), i artikkelen «Gjøkunger i fjordbyredet», der jeg drøftet Bjørvikas og andre sjøsiders framtid med mektige grunneiere som Norges Statsbaner og Havnevesenet – forkledd à la datterselskapene ROM Eiendomsutvikling As og HAV Eiendom AS – som premissgivere for arealutnyttelse og byggehøyder. Disse geskjeftige aktører, skrev jeg, «er i ferd med å erobre hovedrollene i spillet om Fjordby-Oslos framtid, mens Plan- og bygningsetaten må nøye seg med en birolle, vingeklippet som byplanleggerne er» av politikerne i Rådhuset.
Baksiden av Bjørvika
Og så kom altså den nevnte blåmandagen med sin overskrift i avisen Aften (kveldsutgaven til Aftenposten): «Baksiden av Bjørvika – `Bjørvikamuren´ lagt ut på høring i dag», ledsaget av en digitalisert illustrasjon som viste en høyhusrekke på opptil 22 etasjer langs sjøsiden. Sett fra fjorden, selvsagt, der kun et fåtallig båtfolk ferdes.
Hvorfor framstiller byplanleggerne og arkitektene aldri denne kolossale barriere slik den vil oppleves fra bydeler som Grønland, Vaterland, Gamle Oslo, Tøyen og de andre sentrumsstrøkene som vil bli sperret inne fra kontakten med den fagre Oslofjorden?
Er denne gjentatte framstilling tilfeldig, eller velger illustratørene bevisst en idyllisk maritim setting framfor å anskueliggjøre den brutale visuelle virkelighet det egentlig kommer til å dreie seg om?
Vi snakker her om strekningen mellom jernbanesporet til Oslo S og operaen til arkitektkontoret Snøhetta, hvor bystyret tidligere har vedtatt en makshøyde på 16 etasjer. Men nå hevder Plan- og bygningsetaten (PBE) at man «for å unngå en sammenhengende vegg med like høye hus» kan stige 22 etasjer til værs på hele området: «Vi mener det gir større åpenhet og luftighet, sier prosjektleder Eivind Hartmann (i PBE, min kommentar), som likevel er forberedt på skarpe protester fra både beboere og lokalpolitikere på baksiden av bebyggelsen.»
«Lav» bebyggelse = 16 etasjer
Er du med på denne PBE-representantens logikk, eller forvirres du – som undertegnede – av hans To Tungers Tale? Poenget er jo at grunneierne, av økonomiske årsaker (les: profitthensyn), har satt opp et regnestykke over hvor mange kvadratmetre de krever utbygd, totalt sett, for å få «regnestykket» til å gå opp. Valget står med andre ord mellom en tett 16-etasjers mur eller en 22-etasjers mur med noen mellomrom som gir gløtt fra land til vann gjennom «sprekkene» i bygningsrekken. Eller for å sitere Hartmann en gang til: «Spørsmålet blir dermed om det skal bygges en tett, lav mur eller mer glissent og høyt.» (Her står uttrykket «lav» for 16 etasjer mens begrepet «høyt» betyr 22 etasjer.)
Jeg konstaterer derfor følgende: Det er ikke vel overveide byplanfaglige motiver som ligger bak den såkalte «Bjørvikamuren». Ingen ansvarlig PBE-ansatt fagperson har stått fram og begrunnet – med overbevisende argumenter – hvorfor hovedstaden skal forsynes med skyskrapere akkurat der, innerst i fjorden, i den trange bukten mellom Ekebergåsen og Akershus festning-neset. Tvert om: En rekke planleggere og forskere har advart mot å «manhattanisere» akkurat dette sårbare sted i fjordbyen.
Andre steder bedre egnet
La meg straks få skyte inn at jeg er ingen prinsipiell motstander av høye bygninger. Men enhver som setter seg inn i PBEs egen utredning «Høyhus i Oslo – vurdering av prinsipper for høyhusstrategi» (2002), utarbeidet og publisert «for å få en diskusjon i Oslo om høyhusets fordeler og ulemper», vil lett kunne peke ut en rekke tomter som egner seg langt bedre for skyskrapere enn Bjørvika gjør.
Så hvorfor engasjerer ikke arkitektstanden, den yrkesgruppe jeg selv tilhører, seg sterkere i det offentlige ordskiftet om «høyhusets fordeler og ulemper» i Bjørvika? Skyldes det frykten for å bli svartelistet av grunneierne i selskapene HAV, ROM og andre potensielle oppdragsgivere, private og kommunale eller statlige, som fordeler prosjekteringsoppgavene mellom byens arkitektkontorer? Er arkitektprofesjonen offer for en selvsensur som – tross vårt lands bejublete ytringsfrihet – skaper slike servile holdninger?
Uklare holdninger
Slik resonnerte jeg da jeg hadde lest Aftens oppslag, parallelt med at jeg fikk beskjed fra avisens redaksjon om at mitt helsides debattinnlegg «Gi oss et byplankontor» ville bli trykket i midten av november. Der stilte jeg Oslos nye byråd for byutvikling åtte konkrete spørsmål om PBEs rolle i byens utvikling, med følgende resonnement: «Mitt utgangspunkt er at myndighetenes holdning til faget byplanlegging er så uklar at opinionen, Oslos innbyggere, bør få vite hvor de folkevalgte står i dette bildet.» Og jeg la til: «Er byråden tilfreds med PBEs snevre mandat og alburom, eller kan vi forvente en oppgradering av profesjonens kreative virkemidler?»
Merete Agerbak-Jensen (H) som den nye byråden heter, er utdannet journalist – et faktum jeg regner som et godt utgangspunkt for kommunikasjon mellom Rådhuset og byens befolkning.
Det gjenstår å se hva byutviklingslederen svarer på min utfordrende henvendelse. Som leseren har forstått er min spalte i Byggmesteren denne gang skrevet med et dypt faglig ubehag; noen vil kanskje oppfatte meg som defaitistisk og bitter. Det er jeg ikke. Neste artikkel –den første til neste år – skal handle om et vakkert og funksjonelt nytt byggverk i Trondheim, for det er ingen tvil om at det skjer mye positivt i vår arkitektur for tiden.
Det er ikke der, på byggekunstens arena, skoen trykker. Norsk samtidsarkitektur er utvilsomt på rett vei.
Trenger granskingskommisjon
Derimot er norsk byplanlegging så handlingslammet at jeg vil oppfordre kulturminister Trond Giske, i og med at arkitektur- og byutvikling inngår i det utvidede kulturbegrep, til å nedsette en granskingskommisjon – gjerne med Eva Joly som rådgiver – for å utrede hvordan planleggingsfaget kan komme til heder og verdighet igjen.
Artikkelen er hentet fra Byggmesteren nr 11/12-06.
Bladet kan du bestille her .