Det ligger skolereformer i lufta, nå skal reform 94 få avløsning.
I et intervju i dette bladet forsikrer kunnskapsminister Øystein Djupedal at reformen vil leve opp til navnet sitt og virkelig gi den videregående skolen et kunnskapsløft. Særlig vil reformen bedre forholdene for yrkesfagene, mener han. Ministeren er alvorlig bekymret for at det er så mange unge, ca 44 prosent, som ikke fullfører videregående skole.
Bekymringen har han selvfølgelig all mulig rett til. Vi vil likevel hevde at frafallet har en sammenheng med hvordan den videregående skolen har vært lagt opp. Langt på vei oppfattes den som en fortsettelse av ungdomsskolen.
Mange unge er nok blitt skuffet i den videregående skolen. For selv om de har valgt praktiske fag, har de vært dynget ned med teori. I hvert fall i begynnelsen.
Kunnskapsministeren viser til at Kunnskapsløftet vil legges opp på en måte som virker mer motiverende for elevene. Han understreker at lærere og instruktører har stor frihet i valg av metode i undervisningen, og sier det er åpnet for mer fleksibilitet i undervisningsløpene.
Akkurat skolens frihet og elevenes mulighet til å velge friere skoleløp enn den mest kjente modellen med to år i skole og to i bedrift, skal vi hilse varmt velkommen. Holder dette stikk, kan det nok gi reformen en positiv side, slik statsråden er så overbevist om.
Han oppfordrer arbeidslivet til å ta sin del av ansvaret for den videregående opplæringen, og påpeker ganske riktig at arbeidslivet selv er det første som har fordel av at nye, unge arbeidstakere er godt forberedt på et arbeidsliv som er i endring og som har stadig strengere krav til kompetanse.
Vi kan like reformer dårlig, og kanskje særlig reformen som så fint kalles et Kunnskapsløft, men som ser ut til å ha liten positiv effekt for vår bransje.
Men reformen er irreversibel. Skal vi ha et best mulig resultat, må nok derfor bedriftene følge kunnskapsministerens oppfordring og forberede seg på samarbeid med skolene.
Det kan virke som om mye ansvar i opplæringen overlates til arbeidslivet.
På den andre sida kan det jo tenkes at bedriftene har flere fordeler av å bidra i opplæringen av framtidige bygningsarbeiderne. Ikke bare kan lærlingen bli et godt tilskudd til arbeidsstokken. Han eller hun kan formes til å passe godt inn i bedriftens miljø. Som en bonus kan dessuten instruktørene på byggeplassene regne instruksjonen som en del av deres egenutvikling. Om vi er aldri så gode, trenger vi vel alle å tenke gjennom vante arbeidsmåter, og kan det tenkes noe bedre hjelper til det enn en kunnskapssøkende lærling som spør og graver om hva, hvorfor og hvordan?
Per Bjørn Lotherington
Ansvarlig redaktør i Byggmesteren
Artikkelen er trykt som leder i Byggmesteren nr. 3-06.