Skifertekking på gammel sveitser: Nå vart det bra!
– Der smatt skiferen på plass – nå vart det bra! utbryter restaureringshåndverker Marius Kalseth. Han er lettet etter å ha prøvd flere steiner før han endelig fant den rette.
Marius Kalseth har med seg Ola Wehie på jobben på å restaurere taket på en sveitservilla fra 1902. Skifting av råtne deler av taket er omtalt i artikkelen Sveitseren får tilbake skifertaket etter 40 år. Huset ligger i Gammelgata i Brumunddal.
Taket ble tekket med stålplater en gang på 1980-tallet. Nå legges det om med skifer som er hentet fra en revet låve på Vestlandet.
En del steiner ligger i små stabler på stillasplattingen og ser ganske like ut for et utrent øye. Også Kalseth og Wehie må løfte og vende på, banke og skrape steinene for å høre om de har sprekker før de prøves på plass. Noen ganger kan det bli opptil 20 og 30 forsøk før den rette er funnet.
Her var det bare sju-åtte steiner som ble prøvd før Kalseth konstaterer at «den smatt på plass».
Se film om skifertekking
Må ligge støtt
Steinene skal passe til de andre steinene som ligger ved siden av og under.
– De må ligge støtt, uten å vagge, og være passe høye så det går greit å legge på den neste over, forklarer Kalseth.
Han og håndverkerne han har med seg, har rigget seg til med et kraftig murerstillas og en platting oppunder taket. Under et tak av presenning står de skjermet for nedbør. Nå arbeider de med den andre halvdelen av taket som vender mot hagen. Tidligere har de skiftet råtne deler og lagt skifer på taket på den første halvdelen.
Ola Wehie sjekker at skifersteinen passer til steinene rundt og til snøfangerfestet.
Hviler mot tre lekter
Skiferen legges på lekter som ligger med kort avstand slik at hver stein hviler mot tre lekter. Kalseth forklarer:
– Avstanden mellom lektene beregner vi med en enkel formel: Skiferens lengde deles på to og trekkes fra tre cm..
Les også: Mye historie her i Gammelgata
Vasket og sortert i stabler
Lageret av skiferstein ligger i hagen. Huseieren hadde jobben med å vaske og børste dem frie for mose før han la dem i tre stabler, de tynneste, de mellomtjukke og de tjukkeste. Nå når de er kommet til legging, henter håndverkerne stein fra stablene og går i gang.
Det er ikke bare at steinen skal passe til hverandre i tjukkelse og form, de skal også brukes på rett sted, forstår vi:
– Vi bruker de tjukkeste steinene nederst i taket fordi de må tåle størst trykk av snø og is, forklarer Kalseth.
For å stå imot tyngde og press fra snø og is, må den nedre delen av taket ha de tjukkeste steinene.
– Selv om taket er bedre luftet og isolert enn det var, kan snøen pakke seg og sige ned. Det gir et kraftig press på hele takkonstruksjonen. Gradrenna blir også som ei trakt som forsterker presset nedover og utover mot vindskiene. Etter den første vinteren, har skiferen fått testet seg, og vi kan se om de har stått imot og er uten skader, fortsetter han.
Snøfangere er montert for å hindre ras. De festes et stykke opp på taket, tilsvarende lengden på takutstikket, så vekten som presser mot dem, skal tas ned i bæreveggen under.
Lite svinn med sterk skifer
Når den rette steinen er funnet, riper håndverkerne inn merke for spikerhull. Med en egen skiferøks kan de hogge til et hakk, eller de kan skjære med en vinkelsliper.
– Dette er en hard type skifer, demonstrerer Kalseth og banker løs med skiferøksa som er spiss i deler av skaftet, spesiallagd til formålet.
– Med annen type skifer, for eksempel den fra Valdres, smuldres steinen lettere opp enn denne. Vi får et sår her og, men det er lite, og blir ikke synlig. Vi kan bruke nesten all steinen, det blir langt mindre svinn enn når vi bruker valdresskifer, sier Kalseth. Han kjenner ikke denne steinens opprinnelse, men sier den kan minne om Alta-skifer.
Skifer er lagt på den ene halvdelen av taket og arken.