Nytt liv med gamle teknikker

– Jeg meldte meg på studiet i Teknisk bygningsvern fordi jeg trenger denne kunnskapen i jobben som driftstekniker på Riddo Duottar Museat – De Samiske Samlinger, sier Bror Ivar Salamonsen.

– Det er viktig å ta vare på gamle tradisjoner og byggeteknikker, og det er interessant å se hvordan gamle arbeidsmetoder kan gi et vel så godt resultat som dagens, legger han til.

Snever kunnskap

De samiske Samlinger i Karasjok hadde i flere år ønsket å redde det gamle fjøset, som hadde fått råtedannelser. Utfordringen var ikke bare å finne penger på budsjettet, men faktisk å finne fagfolk.

– Det er få som har denne typen snever kunnskap, så det er et skrikende behov for å utdanne flere som kan bygningsvern. Derfor var det perfekt at fjøset ble valgt ut som skoleprosjekt, sier Bror Ivar Salamonsen.

Bror viser oss vei fra kontoret og ut til byggeplassen. Et hvitt plasttak dekker fjøset, som står uten tak og vegger, bare et ildsted og båser vitner om liv fra en svunnen tid. Vi spoler tilbake til starten og den første samlingen i vinter med alle de ni studentene.

– Da prosjekterte vi: Hva kan være skadet? Hva trenger vi? Torvtaket hadde begynt å sige ned, og det var lekkasje inn på taktroa. Vi laget en materialliste, og vurderte hvor mange stokker vi trengte.

Skal det være en pjål?

Noe av poenget med studiet er å bruke gamle arbeidsmetoder og redskaper. Pjål – en barkriver, ser ut som en høvel – gamle tappejern, treplugger, svanssag og øks. Det eneste jukset var en kjerringkjeft da spiker skulle ut. Øks ville ødelagt stokkene.

Første samling ga kjennskap til alle disse redskapene. Med felleøks og håndsag ble det felt rundt 20 trær, og transportert til veien. Ikke med hest, der gikk grensen for eldre metoder. Vel fremme ble det laget en oversikt over hvilke stokker som skulle brukes til hva. Noen skulle brukes som veggtømmer, og måtte da ha samme høydedimensjon. Andre skulle bli til bord. Sagingen tok tid.

– Først må stokken snorslås. Deretter ble stokkene heist opp på to sagstillinger, der en testet ut hva som fungerte.

Bror peker ned på den ene sagstillingen som står igjen, og forklarer at det verken er tungt eller komplisert å sage på denne måten.

– Når du holder i håndsaga, skal du forestille deg en fugleunge som skal overleve i hver hånd. Du skal ikke klemme til. Den som står nede, skal dra ned. Det er han som sager. Den som står øverst, trekker opp saga og hjelper til.

For mange grader

Den ene sagstillingen brukte mye lengre tid. Etter en stund fant de ut hvorfor, tannvinkelen på saga! Det var 5 grader, ikke 10 som den ene hadde. Ny kunnskap for alle. Tiden det tar å sage med optimal vinkel, er uansett ikke kort.

– På en bordstokk brukte vi 2 700 drag. Da fikk vi fem planker. Vi sagde opp 15 stokker totalt. Noen til 125 mm tømmer, 50 mm til taktro, noe til takåser. Resten var 25 mm bordkledning.

Mens vi rusler fra sagstillingen og tilbake til fjøsen, forteller Bror at studiet virkelig har fått ham til å se annerledes på byggene han har rundt seg på museet.

– Jeg får et perspektiv på hvor hardt arbeid de utførte før, og ser på jobben de har gjort på en litt ny måte. Fjøset var et håndsaget tømmerhus, men vi har andre bygg på museet som er laget bare med øks. Jeg vil anta det var mer arbeid å ry en stokk fremfor å sage.

Stokk for stokk

Studentene, som var flere tømrere, en båtbygger og en steinhogger, fikk også på annen måte kjenne på tungt arbeid på juni-samlingen. I alle fall mentalt.

Da fjøskassen hadde så store skader, var det ikke noe å spare på å jekke og plukke ut én og én stokk. Det var mer effektivt å plukke ned alt, og da får en også lettere oversikt over skjulte skader. Studentene og veileder, i alt 10 mann, brukte en hel dag på jobben.

– Alt måtte plukkes i rekkefølge. Den ene stokken låser den andre. Så tar du en langstokk, må den etterfølges av en tverrstokk. Det som også tok tid, var merkingen av alle delene. Du kan ikke være nøyaktig nok. Vi hadde hjelp til dette fra bedriften Målselv tradisjonshandverk. All kledning utvendig har et navn, og er merket med nord, sør, øst og vest. Da kan en stable fra samme side når alt skal på plass igjen.

Ikke alltid enige

Felleåret på tømret var rundt 1870, men det er usikkert om noe kan ha vært gjenbruk. Lafteverket er kamnov, som er veldig vanlig i nord. Her har ikke hjørnene laftehode og de vannrette snittflatene i lafteknuten har en avsats som fungerer som mothake. Selv om fjøset og finishen var relativt enkel, var ikke vernediskusjonen det samme.

– Vi er studenter og skal jo lære. Så hver enkelt del ble vurdert. Hva har skjedd med den? Bør den skiftes? Kan den gjenbrukes? Vi løftet, snudde og vurderte. Noen var mye hardere på vurderingen enn andre, og det var tøffe diskusjoner. Selv om vi jobber med dette til vanlig, tenker vi ikke alltid likt.

Det ble læreren fra Målselv tradisjonshåndverk som var dommer i alle sakene. Hovedargumentet når noe ble kassert var: «Skal fjøsen stå i 100 år til, kan vi ikke bruke denne stokken».

– Luka som var rundt de mest ødelagte stokkene, ble derimot tatt vare på. Den hadde en verdi, og da legger vi bare nye stokker rundt. Ulempen med at noen stokker var helt ubrukelige, var at vi hadde for lite tømmer. Vi måtte ut i skogen etter mer, sier en smilende Bror.

Torv og never for hånd

Gruppa delte seg. Mens noen fikk bruke øks og sagstillingene igjen, stakk andre torv til taket. Det 20m2 store fjøset skulle ha to lag av 5 cm, og det utgjør 10 paller på 100m2.

– Det var noe nytt for alle, som før bare har brukt maskinlaget torv. Vi målte opp, og fikk tatt ut mengden vi trengte.

Vedlikeholdet ser ikke Bror mørkt på. Hovedpoenget med et godt torvtak er nevertekkingen i bunnen. En steller litt med taket, og fyller på etter noen år.

– Torvtaket holder godt på regnet, gjør at det fordamper og du unngår drypping. Men taket blir jo selvsagt tungt. Jeg regner med at det holder i 40 år og vel så det.

Gløden kom tilbake

Siste samling er nå holdt. Målselv tradisjonshandverk har nå fått på plass veggene, deretter skal andre fagfolk fullføre jobben. Brors rolle blir både å ha oppsyn og bidra. Før vintersesongen skal nemlig taket være helt tett.

Han ser lyst på framtida, når ny kunnskap skal omsettes i praktisk arbeid. Før han kom til museet for fire år siden, var han en sliten tømrer. Lei av å bære ti paller gips om dagen. Både yrkesglød og yrkesstolthet var forsvunnet.

– Jeg har fått et helt nytt tømrerliv, for nå består jobben av ekte håndverk!