Ubehandlete trefasader

Formålet med å bruke ubehandlet tre i fasader kan være å forenkle og redusere utgifter til vedlikehold. Eller det kan være et ønske om å skape et eget arkitektonisk uttrykk. Resultatet vil uansett bli tre i gråtoner, og eventuelt også i bruntoner, pluss gjerne en del skjolddannelser. Generelt går prosessen fortere i fuktig enn i tørt klima. Godt med sollys hjelper også på.

Furu, lerk, gran, osp og eik er de tresortene som brukes mest i Norden til ubehandlete trefasader. Osp får sølvskimmel i overflaten, mens furu og lerk blir noe mer matt. Tilsvarende gjelder for eik. Gran kan gjerne gå litt mer mot det svarte.

Hytte ved Kråkerøy, Fredrikstad, et par uker etter at panelet er på plass (Ark. Odd Iglebæk). De første antydninger til grått er synlig. Høvlet panel med 5 mm luftespalter festet med syrefrie skruer. Alle foto: Odd Iglebæk

Beskytter delvis

Det værgråe ytresjiktet som etter hvert dannes på ubehandlet tre, gir beskyttelse mot videre nedbryting fra sollysets stråler. Samtidig øker det mulighetene for vanninntrenging. Og når fukt trenger inn, enten det skyldes regn eller kondens, så sveller treet. Og motsatt, når det tørker, så krymper det. Naturen driver fortløpende en slik vekselprosess, og resultatet er gjerne sprekkdannelser.

Hytte ved Kråkerøy, Fredrikstad, snart et par måneder etter at panelet er på plass. Særlig det nærmeste hjørnet, som ligger mot sørøst, er i ferd med å gråne.

Luftespalter og festing

NB: Mye regn eller vannansamlinger fører også til råtesopp. Slik sopp medfører reduksjon av både vekt og styrke. I verste fall smuldrer treet helt opp. Det absolutt avgjørende for å redusere mulighetene for råte, er å lufte kledningen meget godt. En tommelfingerregel er å montere slike utvendige panelbord med 5 mm luftespalter på alle kanter.

Praksis viser for eksempel at slike 5 mm luftespalter i liggende ospekledning, med dimensjon 23x141mm, og skrådd 15 grader i topp og bunn, tettet seg i løpet av én dag med mye slagregn sist høst. Ved vind og tørke ble prosessen reversert, om enn noe saktere. Hadde kledningen vært stående, ville antagelig problemet ha vært mindre, da vannet ville ha bedre muligheter til å renne bort.

Likevel ser det ut til å gå bra med de liggende bordene. En viktig årsak til dette er at de også holdes ut fra klemlistene (mot vindtetting) under. Dette gjøres ved en såkalt ospeknott, en 5 mm tykk plastring som er festet under hodet på 50 mm pappstift. På hvert spikerslag får dermed panelbordet bare toppen av to pappstifter som anleggsflate.

Festemetoden er for øvrig i dette tilfellet syrefaste treskruer, dette også for å kunne stabilisere/justere retningen. Dersom det ikke er så viktig, er det mulig å bruke vanlig galvanisert spiker.

Hytte i Søgne på Sørlandet. Kledningen er ca. ett år gammel. Graden av eksponering til regn og lys påvirker tydelig gråningen. Det kan være stor fare for råte her i og med at kledning ikke er luftet særlig mye.

Vannstriper

Et gjennomgående tema i diskusjonen om ubehandlete trefasader er striper etter rennende vann. Vannet finner alltid sine veier og lager skjolder underveis. Mest synlig blir disse der hvor treet gråner lite. Noen vil kanskje si at dette er et resultat av mangelfull detaljering. Andre vil kanskje mene at det er en planlagt del av det arkitektoniske uttrykket. Uansett, de lysere feltene er der, fullt synlige.

Takutstikk

Stavkirker er nærmest perfekte eksempler på bruk av ubehandlet tre i fasaden. De er konstruerte med korte veggflater og store takutstikk, for å få fuktigheten bort. Mange av dagens konstruksjoner har kortere takutstikk og/eller lengre takflater. Dermed sier det seg selv at løsningene ikke blir så optimale.

I Rena militærleir er en del av det regelmessige vedlikeholdsarbeidet å skifte bord som råtner eller sprekker. Kostnadene for dette er mye lavere enn å vedlikeholde en malt fasade.

Fasader i furu på Rena militærleir med innlandsklima med lite regn. I tørt vær, som på bildet, ser man godt hvordan vannet finner sine veier. Det er tydelig at takutstikket forsinker gråningsprosessen. LPO arkitektkontor.

Et gjennomgående trekk ved bruk av ubehandlet tre i fasader, er at undersider av utstikk forblir lyse, mens det øvrige gråner. Selve gråningsprosessen kan være nokså ujamn, og det kan fort ta flere år før alle er fornøyd. Det finnes flere eksempler hvor byggherrer, og kanskje også arkitekter, ikke har holdt ut å vente. Løsningen har derfor ofte blitt å sette kledningen inn med jernvitriol. Eventuelt er overflaten først slipt ned.

Jernvitriol er et middel som gir en såkalt naturlig gråning uten at den sollysbaserte gråningen stopper. En ulempe kan være at man får en noe mer tørr og sugende overflate.

Detalj av furupanel på Rena. Også galvanisert stift kan forårsake rennestriper. Mange foretrekker derfor å feste panelet med syrefaste skuer.

Erfaringene ovenfor har blant annet ført til at leverandører av kledning i osp nå tilrår å kjøpe ytterpanel ferdig behandlet med jernvitriol. – Dermed er gråfargen på plass straks panelet er på veggen, forklarer de.

Enebolig på Nesøya i Asker utenfor Oslo. Huset har ospekledning, men kledningen ble pusset og behandlet med jernvitriol etter ett år, da eierne ikke holdt ut med skjoldene lengre. Lund og Slaatos arkitektkontor.

Kan holde i 100 år

Over tid vil ubehandlete treoverflater tæres bort av vær og vind, men denne erosjonen går svært langsomt. I et gjennomsnitts sørnorsk klima kan det være snakk om 5-10 mm på hundre år. I særlig værharde strøk kan ubehandlete fasader «spises opp» langt fortere. Er klimaet skikkelig værhardt, kan utskifting av slik ytterkledning være aktuell alt etter 20-25 år.

Levetid for ubehandlet tre er primært knyttet til tre forhold: Råteresistens, sprekkdannelser, som særlig kan være et problem med impregnert virke, samt oppsug av vann. Treslag som suger lite vann kan vare lenge, selv om de har lav råtemotstand. Gran er et eksempel på dette.

Det avgjørende for oppsug av vann er primært et spørsmål om hvor tettvokst treet er. I en slik sammenheng er det derfor ingen forskjell om et tre, for eksempel lerk, har vokst opp i Norden eller i Sibir.

Tre vokser i to perioder; vår og sommer. Hos bartrærne er vårveden lys, mens sommerveden er mørkere. Derav kommer årringene. Veksten om sommeren er nesten konstant, mens vårvekst kan variere mye. Den skjer også mye raskere enn sommerveksten. Jo saktere trær vokser, jo tettere blir de, og mindre vann vil de suge som tømmer og trelast.

Hytte på Koster, den svenske Vestkysten, med fem år gammel stående 25 mm tykke uhøvlete ospebord. Luftspalte 5 mm. Der er noen skjolder. Også bjelkene under takutstikk er i ferd med å bli grå. Arne Henriksens arkitektkontor.

Slik blir treet grått

Gråning er en kombinasjon av lysnedbryting og soppvekst, av såkalte fargeskade- og muggsopper. Disse kan etablere seg og vokse også på steder hvor det bare sporadisk er fuktighet.

Lignin er treets bindemiddel. På en ubeskyttet treoverflate vil sollys raskt føre til en fotokjemisk nedbryting av lignin. Viktigst er lysets UV-del, men også synlig lys har effekt.

Regnet tar prosessen et steg videre. Nedbrutt lignin vaskes bort. Overflaten blir samtidig mekanisk svekket. Den består gradvis av mer eller mindre nedbrutte cellulosefibere. Særlig de øverste en til tre mm blir mer porøse og sugende. Det er mulig å skrape bort slike fibere med en negl. Alt etter to til fire uker kan utviklingen ha nådd dette stadiet.

Parallelt med at overflatens styrke reduseres, endres fargen. I første omgang går det mot gulbrunt, men etter åtte til ti uker vil delvis gråfarge vanligvis være på plass. Ved sterk eksponering til sol, som ved sjøen eller på fjellet, vil grå patina være ganske dominerende etter fire-fem måneder. På sommerstid kan fargeendringene skje dobbelt så fort på vegger som er utsatt for ekstra mye fuktighet.

I tørre innlandsklimaer kan det gå lengre tid før gråning, særlig av ikke-vær eksponerte deler av fasader. De kan forbli gule i en mannsalder eller mer. Et nyere norsk eksempel er den store Rena militærleir, nord for Elverum. Her er undersider av takutstikk fortsatt lyse gule, åtte år etter at bygningene var ferdige.

Enkelte sopptyper har sporer og mycel som gir mørkere og ujevnere overflater. Særlig ved stor fuktighet vokser disse. Den fester bedre på ytved enn kjerneved. Generelt vil gråning skje raskere for løsvokst enn for tettvokst virke.

Alle treslag, inkludert impregnert trevirke, går gjennom en gråningsprosess, lik den som er skissert ovenfor.

100 prosent kjerneved

Et viktig spørsmål i forhold til bruk av ubehandlete trematerialer er forholdet mellom yteved og kjerneved. Særlig gjelder dette for furu og lerk. Kjerneved er veldig bra hos begge med hensyn til lang holdbarhet.

Men det er viktig at det er 100 prosent kjerneved, siden innslag av yteved raskt kan medføre problemer. Furu har mye sukker i ytveden, og dette kan snart bli viktig næring for sopp og eventuelt råte. I furuas kjerneved finnes nesten ikke slike kullhydrater, og sopp er dermed ikke et problem. Rein kjerneved gir også en jevnere farge enn ytved. Den blir noe mørkere og heller gjerne mot brunt.

Et alternativ til furu og lerk kan være å bruke tettvokst gran. Gran har lik trestruktur tvers igjennom, og altså ikke denne todelingen. På den andre siden kan gran ikke impregneres, slik som furu. Tettvokst gran er tung, og den sveller og krymper mye.

Blant de mest brukte nordiske treslagene er det eik som har lengst levetid. Men eik er dyrt, og det er et tungt materiale å arbeide med. Dersom målsettingen er lengst mulig holdbarhet kombinert med at treet lar seg bearbeide, peker forskningen på western red cedar (kjempetuja) er det beste til ubehandlet utvendig kledning. Prisen er for øvrig også deretter.

Bruk og forskning

I Europa er det særlig Norge, Østerrike og delvis Sveits som har opplevd en økende bruk av ubehandlete trefasader. I Norge brukes metoden på alt fra små fritidshus til store offentlige bygninger. I Sverige har det lenge vært en tradisjon for såkalt engangsbehandling heller enn å la treet være ubehandlet. Vanligvis brukes da jernvitriol (som oftest grått) eller slamfarge (gjerne falurødt, men etter hvert også i andre farger). Danmark har gode eksempler på bruk av ubehandlet/engangsbehandlet tre i de nyere sjøbadene i København.

Her hjemme har prof.dr.techn. Knut Einar Larsen ved Norges Tekniske Naturvitenskapelige Universitet (NTNU) utgitt en fagbok i fasader i tre.  Mye av innholdet i boka ble basert på to tidligere diplomutgaver: «Utvendige kledninger i tre – estetiske og tekniske egenskaper» av sivilarkitekt Catrine Hval og «Ubehandlete trefasader – problemer og muligheter» av sivilarkitekt Kristine Hafsøe.

Begge diplomoppgavene har mye nyttig informasjon for enhver som er interessert i disse sidene ved treets og arkitekturens verden. En større del omhandler også erfaringer fra konkrete prosjekter. Særlig ser de på hvordan ulike detaljutforminger fungerer. Det hele illustreres ved en omfattende bruk av bilder.

Ellers finnes det flere forskningsrapporter som er mer eller mindre relatert til temaet. Nyttige nettadresser i denne sammenheng kan være:

www.skogforsk.no, www.trefokus.no, www.treteknisk.no, www.svenskttra.org, www.skogsindustrierna.org, www.teknologisk.dk.

 

Denne reportasjen kunne du lese i Byggmesteren 0306 og er et godt eksempel på faglig spennende artikler som våre abonnenter får hver måned. Prøv selv ved å bestille ditt gratis prøveeksemplar nå.